Refleksjon

Mange vinterminner

Noen av minnene fra vintrene gjør henne trist, men i år ser Reem fram til den kalde årstiden.
Debatt

Jeg kom til Norge på vinteren. Da var det veldig kaldt, og alt rundt meg var hvitt, Det var en veldig rar følelse å være i et nytt land, og ikke vite hva som skal skje med deg. Ville jeg dø her? Ville jeg en dag komme tilbake til mitt hjemland som jeg flyktet fra?

Kulde får meg til å tenke tilbake på mange ting som jeg tenkte da. De første timene var det vanskelig å akseptere hva som skjedde. Jeg kunne tenke at det hele bare var en drøm, og at jeg faktisk ikke var her. På min reise gjennom verden tenkte jeg på å gi opp og starte et nytt liv der, men min søster gråt. Hun ville alltid vente på meg.

Da jeg til slutt kom til Værenes og skulle ta toget til Verdal, gikk jeg på toget i feil retning. Konduktøren kom i siste øyeblikk og hjalp meg med å bytte tog.

Jeg satt ved vinduet i togkupeen og så landskapet fare forbi. Jeg tenkte på minuttet da jeg skulle få se søstera mi igjen, ett år etter at hennes datter var født – og jeg ikke kunne være tilstede.

Jeg gråt mye på toget, tiden gikk sakte. Hver gang jeg så på klokka var det et nytt navn på stasjonen. Hjertet mitt slo høyt.

Det var et av de mest lykkelige øyeblikk i mitt liv da jeg så min søster og hennes datter på Verdal stasjon. Jeg løp til dem, og det første jeg gjorde var å se på LAILAs ansikt, den lille jenta som bar vår mors navn.

Senere spurte jeg meg selv om jeg ville trives i Norge, om jeg ville lære å snakke dette nye språket, hvordan livet ville bli i dette fremmede landet, langt vekk fra familien og alt jeg før hadde i Syria.

Neste vinter fødte jeg mitt eget barn på vinteren, så da ble det nye minner knyttet til vinteren. For første gang trivdes jeg med vinter. Vinteren i Syria ikke er så kald, selv om det der også kan være snø og regn, men det vil alltid vær forskjeller. Mye handler om hvordan vi tenker og føler.

Noen av minnene fra vintrene gjør meg trist, men samtidig skal minnene være der for at vi skal huske på å aldri gi opp. Fortsatt er det håp og muligheter, et liv «uten føtter» og er ikke verdt noe,

Vinteren er her snart, men i år skal jeg ikke tenke på triste, vonde minner. Jeg vil tenke på hvor fint det kan være med hvit snø, et varmt hus, lys, juledager og mye kjærlighet.

Nå er det jeg som skal vente på søsteren min som kommer forbi alle stasjonene. Jeg skal klemme henne, kjenne min mors lukt av henne, og fortelle om alt som har skjedd med meg siden sist vi var sammen. Jeg vil ikke lenger spørre om framtiden, fordi de to siste vintrene lærte med at jeg ikke må vente på øyeblikket, jeg må lage det selv.

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utplassert på språktrening i lokalavisa ukentlig.