Innlegg

Mors kjøttkaker

En mor og to døtre er funnet etter å ha ligget døde i flere måneder i en leilighet på Romsås i Oslo uten at noen savnet dem. Hvordan kan sånt gå an i lille Norge?
Debatt

Jeg elsker telefonen min, sa en ung kvinne på TV forleden. Er vi i ferd med å møte oss selv i døra, eller for å holde oss til dagens terminologi, midt i selfien.

I disse Big Data-data tider er det mye snakk om at Storebror ser deg, og at den orwellske apokalypse har tatt plass i vårt samfunn, akkurat slik som i George Orwells kanoniske verk, 1984. Jeg er en stor tilhenger av de liberale grunnverdier, men er det ikke også et like tilstedeværende problem i vårt senmoderne velstandssamfunn som overvåkning at ingen ser oss som ikke er alltid like oppegående?

Min hypotese i denne kronikken er at legalitetsprinsippet har pervertert. Legalitetsprinsippet er kort fortalt en grunnleggende, liberal rettsverdi som skal beskytte enkeltindividet mot myndighetsovergrep, det vil si at myndighetene i tråd med det prinsipp må ha hjemmel i lov for å innskrenke borgernes frihet. Men det kan også gjøre oss mer utrygge. Norge ble nettopp kåret til verdens lykkeligste land. En av faktoren som er vektet høyt er personlig frihet. Det betyr i praksis at en kan drikke seg dritings i Kirkegata uten at myndighetene griper inn.

I fjor ble Mor Teresa helgengjort. Hennes storhet var nettopp at hun så de fattige og marginaliserte i Kolkata (Calcutta), mennesker som ingen ville se, men som Mor Teresa på sitt vis gjenoppvekket og levendegjorde. Sist vinter kom jeg gående jeg nedover Kirkegaten mot Sverres gate i Levanger, der en eldre kvinne i åttiårene lå omkull på fortauet. Det var tydelig at hun hadde smerter. Hun var rystet, men hun var kontaktbar og ga meg forstandig informasjon med fødselsdata nok til at jeg kunne ringe 113. Ellers kan 113 tro det er fake news.

Hos min 90-årige nabo sto maten fra kommunen på dørmatta på andre døgnet. Hjemmesykepleien etterrøktet ikke om hun lå livløs innenfor døren.

Etter mye om og men kom det en ambulanse. Rundt oss gikk og kjørte folk hjem til fredagstacoen som ingenting var skjedd. Det var skremmende. I dag er det ikke lenger opp til den enkelte å gni sin giktbrudne mor eller bistå naboen med et glass smertelindrende rødvin. Oppgaver som tidligere hørte til privatsfærens, er i dag i hendene på profesjonelle. Det kan skape en følelsesmessig avstand mellom mennesker. Er ikke dette Gudsforlatthetens tid? Er vi blitt et kaldere folk?

Lokalhistorikeren Asbjørn Eklo skrev i avisa Innherred 21. februar om pleiere på sykehjemmene som snakker i mobilen samtidig som de mater pasienten, om det at få ser de syke og gamles behov. Professorene Dagfinn Nåden og Vibeke Lohne bekrefter i en kronikk om uverdige forhold på norske sykehjem på forskning.no det som 90-åringen Asbjørn Eklo formidler. Da jeg var innlagt i Psykiatrisk klinikk med brukket finger for noen år siden, spurte jeg sykepleieren om hun kunne hjelpe meg med å skifte dynetrekk på sengen min. Det gjorde hun. Da jeg takket, sa hun: «Det kan jeg ikke leve av.»

Til neste år er det hundre år siden Spanskesyken rammet Europa og Norge. Svært mange ble syke av den alvorlige virussykdommen, og døde. Spanskesyken tok livet av omtrent 15000 mennesker i Norge, og rundt 50 millioner på verdensbasis, kanskje mer. Spanskesyken var en større katastrofe enn første verdenskrig. Det fantes ingen botemidler mot sykdommen, det var bare å folde hendene og håpe på det beste. På Stavern gård i Skogn lå min mormor Nelly på elleve år alvorlig febersyk av spanskesyken den bitende, kalde 6. desemberdagen i 1918. Hårtafser falt stadig av hodet hennes. På gårdsplassen står tre hester spent for, med kister. I kistene lå elleveåringens mor, Tale, og min mormors to brødre, Johan og Olav. Nu var min elleve år gamle mormor både morlaus og farlaus. Halve familien er utryddet av virussykdommen på kort tid. Spanskesyken fortsatte å herje i Skognbygda over i 1919.

Men frykten tok ikke bygdefolket. Familien Mo på Sunde gård, naboen, de kom med mat til 11 åringen og de syke. Det var folk fra Sunde gård som la Tale og hennes to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket godt den dramatiske tiden på Stavern. Min gamle mor fortalte levende om dette. Hun snakket ofte med Gunelie på Breidablikktunet sykehjem da min mormor Nelly og min morfar Arne bodde der. Hvor fikk folk som Gunelie Mos familie slikt mot og slik styrke fra? Til å trosse risiko for sykdom og smertefull død?

Etter at USA fikk sitt første ebola-dødsfall, uttalte eksperter til New York Times at de bare hadde kort tid til å hindre massepanikk i befolkningen. Fornuften har sine grenser. Det gjør oss også veldig sårbare som samfunn og enkeltindivider. Som min snart nitti år gamle nabo. Hos henne sto maten fra kommunen på dørmatta på andre døgnet. Hjemmesykepleien etterrøktet ikke om hun lå livløs innenfor døren. Heller ikke samhandlingsreformen er forankret i våre hjerter. Heldigvis fikk jeg tak i henne på telefonen. Så bar jeg maten til fra dørmatta til søppelkontaineren, for i dag kommer kjøttkakene. Mors kjøttkaker.

Terje Carlsen

skribent