Sjøørret til Vuku-elevene – nå eller aldri?

Stian Stensland vil ha sjøørret inn i bakgården til skolen og få den inn i læreplanene.

Stian Stensland, logobilde verdaling og førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås.

Debatt

Stiklestadelevene er gode naturforvaltere og engasjerer seg for å få opp sjøørretbestanden. Med litt kommunal vilje kan også Vuku skole få sjøørret inn i bakgården og sette den og bekkesystemet inn læreplanene. Engasjement og læring fra skolealder trengs om vi som verdalinger skal kunne være stolte av og forvalte det nasjonale laksevassdraget Verdalselva og sidebekkene for næringsutvikling, rekreasjon og fisk.

Verdalsvassdraget er ett av 52 nasjonale laksevassdrag der fisken og dens leveområder skal gis spesiell beskyttelse. Endringer i Verdalselva på grunn av storflommen i 2006, overbeskatning fra sportsfiske, og forhold i havet har gjort at laksebestanden har vært svært lav i noen år. Fiskesesongen har etter 2009 derfor vært sterkt forkortet med strenge fangstkvoter. Heldigvis er laksebestanden på vei opp igjen. For sjøørreten er imidlertid situasjonen verre.

Sjøørreten taper. Gjennom årtier har sjøørretbestanden i Verdal og Trondheimsfjorden gått ned. Situasjonen er så dårlig at sjøørretfisket i samtlige Trondheimsfjordelver har vært stengt f.o.m. 2010. Nedgangen skyldes både forhold i sjøen og i ferskvann, er det i vassdragene og spesielt de små, viktige sjøørretbekkene vi kan observere de store endringene i fiskens leveområder. Vannkvaliteten, og ikke minst kvaliteten (produksjonsevne per kvadratmeter) og mengden på produksjonsareal har gått betydelig ned, med dramatisk redusert fiskeproduksjon som resultat.

10-20 prosent av historisk produksjon. NMBU kartlegger nå dagens jf. tidligere tiders fiskeproduksjon og produksjonsareal i Verdals 35 sjøørretbekker. Prosjektet som har fått vannmiljømidler av Fylkesmannen har resultatene klare våren 2018. Allerede kan vi basert på elfiske og kartlegging av kvalitet og lengde på bekkene, si at det står dårlig til i Verdalsbekkene. Kanskje snakker vi om en samlet ungfiskproduksjon på 10, maks 20% sammenlignet med 50-60 år tilbake.

Påvirkningsfaktorer. Bekkelukkinger, jernbane- og veikrysninger, og kanalisering/utrettinger har gitt kortere bekker. I tillegg kommer forringet vannkvalitet, og nedgang i kvalitet på areal som følge av utrettinger/kanalisering, fjerning av kantvegetasjon, og erosjon fra jorder. Steinplastring av elvebreddene har hindret sideerosjon, men i stedet har elva gravd seg ned 1-2 m på strekningen Vuku til sjøen de siste 20-30 årene. Der bekkene kommer over steinfyllinger og ned i elva er det nå ofte et fall som kan være problematisk for fisken å komme seg opp. Det gjelder for gytefisk, og ikke minst for ungfisk av laks og sjøørret som gjør viktige næringsvandringer mellom bekkene og elva. Det at Verdalsvassdraget er varig vernet mot kraftutbygging betyr altså ikke at bekkene har vært eller er forskånet mot inngrep.

Muligheter i Vuku. Vuku sentrum skal flomsikres med voll mot elva, samt at den rørlagte Ekerbekken får utløp nedenfor Østnesfossen. NVE og Verdal kommune har nå en gylden anledning til å rette opp gammel urett, og få sjøørreten tilbake i Ekerbekken. I dag går bekken vel 200 m i rør gjennom sentrum før den renner ut i elva. SINTEF har gjort en foreløpig vurdering og mener det er mulig å få fisken opp i Ekerbekken ved å bygge terskler i dagens rør. Dette må prosjekteres nærmere nå. Adgang for fisken vil gi nye 800 m med gode gyte- og oppvekstområder, og en unik pedagogisk mulighet for Vuku-skolen. Det er nå man må bygge disse tersklene om ikke bekken skal være fisketom for alltid.

Bekken som pedagogisk ressurs. Å få bekkene og elva inn som en pedagogisk ressurs i læreplanen som i Stiklestad, gir nye muligheter or læring og ekstra motivasjon hos elevene. Det gir også langvarig bevissthet og engasjement om naturressursene som vi skal forvalte i generasjoner framover. Eksempelvis vil det for Øraskolene og videregående være naturlig å se på fiskerike Ydseelva og fisketomme Kvisla/Haugsbekken. Vinne skole har Valbekken som peker seg ut og trenger tiltak, og i Ness ligger Skjørdalsbekken og Sundby-/Bjørkbekken med gode bestander av fisk.

Forvalteransvar. Engasjementet til Stiklestad-elevene og mulighetene i Vuku og ved andre skoler reiser et prinsipielt viktig spørsmål. Skal kommunen og dens innbyggere ta det ansvar, plikter og muligheter som følger med statusen som nasjonalt laksevassdrag, samt oppnå miljømålene i vannforskriften? Oppmerksomheten, engasjementet og kunnskapsnivået om status i det nasjonale laksevassdraget og sjøørretbekkene har vært lav hos media, lokalpolitikere, offentlig forvaltning og den jevne verdaling. Fra NMBU sin side har vi gjennom media og facebookgruppa «Sjøørretbekker i Verdal» formidlet resultater fra bekkekartleggingen og hva man kan gjøre av restaureringstiltak for å bedre på situasjonen. Det har gitt resultater i form av engasjement og tiltak fra bl.a. Stiklestadelever, elveeierlag og Skogn folkehøyskole. Forhåpentligvis blir dette langvarig, og man får tro at kommunen og jeger- og fiskerforeningen kommer sterkere på banen også.

Stian Stensland etterlyser flere tiltak for å ta vare på sjørretten i Verdalsvassdraget.Foto: Tor Ole Ree

Offentlige muligheter. I følge vannforskriften skal det oppnås god tilstand i alle vannforekomster i løpet av 2020. I dette arbeidet har kommunen en nøkkelrolle fordi den står nærmest innbyggerne og vannet. Kommunen er også miljø-, landbruks- og forurensningsmyndighet, og gjennomfører tiltak. Forekomst av laks og sjøørret er en velegnet miljøindikator for mindre vassdrag og bekker i forvaltningsplanen for Vannregion Trøndelag. Derfor er det svært viktig å ivareta de bekkene som produserer godt i dag, samt at man arbeider for å øke mengden og kvaliteten på bekkeareal. Et slik systematisk restaureringsarbeid pågår bl.a. i Stjørdal-, og Orklavassdragene der man også har fått midler til stillinger som vannområdeforvaltere. Det utgjør en betydelig forskjell i bekkearbeidet. Verdal inngår i Inn-Trøndelag vannområde i lag med Steinkjer, Verran, Snåsa, Inderøy, Levanger, og Frosta, men så langt har ikke kommunene klart å etablere en slik stilling til tross for at Fylkeskommunen stiller med minst 250 000 per år. Nå er det på høy tide at det gjøres!

Stian Stensland

Verdaling og førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås.