Jeg har skrevet flere innlegg i lokalavisene hvor jeg kommenterer de valgene politikerne i Verdal har gjort med hensyn til å «rigge seg til for framtida» når den store «eldrebølgen» slår inn over oss. Det har overrasket meg at medvirkning fra oss det gjelder ikke praktiseres. Dette til tross for at brukermedvirkning går igjen som et honnørord i alle utredninger. Det har også forundret meg at det kan være så stor avstand mellom de overordnede målene for folkehelse og eldrepolitikken i Verdal kommune.

Jeg forventer ikke at de som har ansvaret for å utforme tjenestene har innsikt i hva det vil si å eldes. Men jeg kan forvente at vi blir lyttet til, hørt og tatt på alvor, at vi er sammen om å forme vår framtid. Jeg forventer også at de som står nærmest pasienten får gehør for sin innsikt. Slik er ikke i Verdal. Sykepleier og daværende kommunestyrerepresentant Marit Anna Morken, 2. februar 2016 :

«Men selv om jeg er glad i hjemkommunen min betyr det ikke at elt er perfekt. Vi har feil og mangler, vi har utfordring og problemer, For å bli bedre er det første vi må gjøre å anerkjenne at vi har disse utfordringene og disse problemene. En start kan være å høre på de som står i utfordringene og problemene til hverdags, i denne saken vil det være brukere og pasienter, pårørende og alle som jobber innen eldreomsorgen...» Ingen av de fagpersonene jeg har pratet med har blitt spurt om hva de mener».

Gode resultater innenfor folkehelsearbeidet handler om medvirkning, samarbeid, vilje og evne til å skape allianser. Det er etter min oppfatning innholdet i reell brukermedvirkning. Jeg mener at kommunens invitasjon til brukermedvirkning fra de eldre, dreier seg om innspill på politikk og tjenesteutforming som allerede er fastlagt. Å få lov til å komme med meningsytringer på maktas premisser er ikke brukermedvirkning.

Ingen er tjent med å føle seg maktesløs. Brukermedvirkning er nettopp instrumentet til å unngå maktesløshet og følelse av devaluering. Reell brukermedvirkning er grunnmuren og alfa og omega i et hvert forebyggende tiltak.

– Å få lov til å komme med meningsytringer på maktas premisser er ikke brukermedvirkning, mener Astri Vikan. Hun kommer med en sterk oppfordring til folket i Verdal om å engasjere seg i omsorgsdebatten.

Hva skal vi pensjonister gjøre når motstanden mot å samarbeide med oss er så stor i vår kommune? Hva kan vi gjøre når vi nektes reell medvirking?

1. Bruk ytringsfriheten. Ytringsfriheten handler om at vi alle fritt skal kunne delta i åpne diskusjoner i små eller store fora. Noen må si klart fra hva som tolereres og ikke godtas av hva som skjer innenfor kommunens eldreomsorg. Dette handler om politiske realiteter.

Flere enn meg har dessverre erfart at vi blir møtt med hersketeknikker fra den politiske ledelsen og administrasjon når vi har stilt oss kritiske til kommunenes eldrepolitikk. Vi har blitt utsatt for ulike hersketeknikker som usynliggjøring, benekting av virkelighetsbeskrivelse eller beskyldninger om å bidra til å skape usikkerhet blant folk. Jeg kjenner selvfølgelig at det gjør noe med lysten til å komme med meninger. Det er en kjensgjerning at Verdals politikk, vedtatt med knappest mulig flertall i kommunestyret, med nedlegging av sykeheimsplasser og samtidig reduksjon i hjemmetjenestene, har rystet mange langt utover kommunegrensen. Samtidig er det skapt en situasjon for mange eldre og pårørende som vi ikke kan være bekjent av i vårt samfunn. I Verdal gis det et dobbelt politisk budskap : «Eldreomsorgen har vært alt for god, den må nedjusteres – «Tidenes velferds satsing», sentralisering av eldreomsorgen i en stor institusjon er løsningen. Da skal alt bli mye bedre. I mellomtiden må det tåles en «trøkk». Mange av de som får reduserte hjelpetilbud i dag er ikke blant oss når den planlagte satsingen er realisert. Likevel kunne kommunalsjefen svare i lokalavisene « Hva gjelder hovedspørsmålet: Får alle den hjelpa de trenger ? er svaret som det alltid har vært: Alle som har et vedtak på å få hjelp skal få hjelp. Meg bekjent er det ingenting som tilsier at kommunen svikter på det punktet « ( des 2016). I lys av nedleggingen opprettet Fylkesmannen tilsynssak. 6 klagesaker, hvor av 3 foreløbig er behandlet. Bak disse klagene ligger store og langvarige belastninger på gamle og deres pårørende.

Vi vet at det skal mye mot til å stå fram med sin sak. Jo fler som deltar i den offentlige samtale, jo vanskeligere blir det å bruke hersketeknikker til å få oss til å stilne. Gi ikke opp !

2. Delta i pensjonistforeningene. Pensjonistforeningene har gjennom sitt engasjement tatt opp og vil sikkert fortsette med å ta opp situasjonen for oss eldre i bygda. Pensjonistforeningene er et av våre viktigste talerør. Det er et sted hvor du blir tatt på alvor og kan finne et verdifellesskap.

3. Krev at forebyggende tiltak må utarbeides i samarbeid med brukere. Tiltakene kan ikke være avhengige av frivillige eller pengegaver for stabil finansiering.

4. «Den blå timen» av Åse E. Lyng. (Kolon Forlag 2017). Les denne boka!

Det er en pårørendes stemme om de påkjenningen hennes far hadde og hun fikk under hans sykehjemsopphold i Verdal vi får høre. Hun viser oss at de påkjenningene de ble utsatt for først og fremst skyldes strukturelle forhold, ikke de gode hjelperne som forsøker å gjøre det beste ut fra alt for begrensede ressurser

5. Pensjonistforeningen har opprettet en egen ressursgruppe som kan gi deg hjelp og bistand hvis du føler at du ikke når fram i hjelpeapparatet. Ta kontakt med dem og drøft den sak.

6. Vær sjefen i ditt eget liv! Det er du som har alderen og vet best hvor den trykker! Mye tyder på at denne menneskeretten blir krenket i relasjonen til de eldre.

Å komme i kategorien «pensjonistenes rekker» har på ingen måte vært skremmende. Det åpner seg nye og spennende dører i denne livsfasen. Ikke minst kjenner jeg på en frihetsfølelse som årene i arbeidslivet kneblet. En frihet til å si hva du vil, mene hva du vil, bruke dagen til hva du vil. Jeg kan være sjef i mitt eget liv. Vi har alle noe å bidra med, minster vi den muligheten, mister vi en grunnleggende verdi i livet. Å ikke kunne bidra er å bli satt utenfor.

Astri Vikan