Torsdag 9. november brøt det ut slåsskamp mellom to romfolk-grupperinger, angivelig etter en krangel om tiggerplasseringer. På Levanger stasjon har det nå blitt innført vakthold, etter at romfolk i lengre tid har brukt stasjonens toaletter til morgenstell og kveldsstell. Levanger FrP har i lengre tid forsøkt å ta opp utfordringene knyttet til romfolkene og deres virksomhet. Nå må flere komme på banen, og vi trenger en god debatt om hvordan vi skal forholde oss til dette miljøet.

Sanitærforholdene for romfolkene som bor under Brusvebrua på Levanger har lenge vært et tema. Allerede i mai 2016 belyste Levanger KrF’s kommunestyregruppe problemstillingen rundt sanitærforholdene for romfolkene. Ordfører Robert Svarva besvarte den gang at levekårene under Brusvebrua er uverdige, men at kommunen ikke kan hjelpe disse menneskene da de offisielt er her som turister. I likhet med andre turister, har også romfolkene mulighet til å innlosjere seg på både Moan Camping, og andre overnattingssteder. Det er senere kommet frem at kommunen har et system der både nordmenn og utenlandske mennesker i en vanskeligstilt situasjon kan søke hjelp. Romfolkene har ikke søkt hjelp hos det offentlige i Levanger.

Romfolkene på Levanger har i lengre tid brukt toalettene på Levanger Stasjon til morgenstell og kveldsstell. Dette var noe som åpenbart funket bra for romfolkene, men aktivitetene var sjenerende for enkelte reisende fra stasjonen, og stasjonseier så på dette som uønsket aktivitet. En rekke tiltak ble iverksatt, og stasjonseier har nå sørget for at vektere sjekker stasjonen jevnlig, for å forhindre denne aktiviteten. I tillegg blir stasjonen låst på natten. Det er ingen tvil om at romfolkets levekår ble betydelig innskrenket da disse skjerpelsene ble innført. De sanitære mulighetene for romfolkene er begrenset. Noen mener kommunen bør legge til rette for disse menneskene, med mobile sanitæranlegg. Blir det riktig å legge til rette for at romfolket, som offisielt er her som turister, og som angivelig er her på frivillig basis, og som ikke ber det offentlige om hjelp, skal kunne leve på en bedre måte enn de gjør i dag?

Det er et vanskelig spørsmål, som rører våre medmenneskelige egenskaper som empati og vår vilje til å hjelpe mennesker i nød. Skal man likevel prøve å få et mer balansert bilde av saken, må man ta til betraktning hva disse menneskene lever av. De livnærer seg av tigging.

Rommiljøet på Innherred er lite. Menneskene som lever i miljøene er kjente ansikter i bymiljøene. Hva som ligger bak tiggingen, er vanskelig å si. Det kan være både enkeltmennesker som ber om hjelp, og det kan være organiserte kriminelle bander.

NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet» avslørte tidligere i år at tiggervirksomheten som pågår i Norges største byer, er en liten del av et stort, kriminelt nettverk, der menneskehandel og sexkjøp er vanlig. Mange hevder at vi må tillate at folk kommer hit for å tigge, fordi det vil hjelpe dem ut av fattigdom, samt at man forsøker å bagatellisere sammenhengen mellom tigging og organisert kriminalitet. Kripos- rapporten «Trender og utfordringer i den organiserte kriminaliteten» fra 2014 sier følgende:

«Oslo politidistrikt har avdekket en rekke forhold hvor det er sammenheng mellom tigging og vinningskriminalitet. Personer som driver med tigging, er også siktet/dømt for vinningskriminalitet og/eller det har fremkommet at de bor eller oppholder seg på de samme stedene som personer som utøver vinningskriminalitet, og hvor det også oppbevares tyvgods. De samme miljøene knyttes til grove tyverier og ran av smykker fra eldre.»

Da Levanger FrP i etterkant av Brennpunkt-dokumentaren, i mai 2017 fremmet forslag om et kommunalt tiggerforbud i Levanger kommune, var debatten preget av følelser. «De er jo så snille disse menneskene, det bor ikke noe ondt i dem». «Vi kan ikke forby mennesker å be om hjelp».

Det er svært viktig å skille mellom følelser og sak. Jeg har selv vært i samtale med noen av disse menneskene. Det er ingen tvil om at de er som folk flest, høflige og snille. Men det at de er snille, betyr likevel ikke at de ikke er del av noe større. Man vet ikke om tikroningen man legger i tiggerkoppen går til å hjelpe enkeltmennesket, eller om tikroningen er med på å finansiere organisert kriminalitet.

Motivet bak slagsmålet på Verdal, bekrefter inntrykket man får fra «Lykkelandet», om maktkampen som foregår mellom de ulike tiggermiljøene i de største byene, for å få de beste tiggerplasseringene. Dette i seg selv beviser ingenting i spørsmålet om hvorvidt rommiljøet på Innherred er en del av et større kriminelt nettverk, men når miljøene går så drastisk til verk for å få de beste tiggerplasseringene, er det grunn til bekymring. Det er derfor FrP og FpU vil fortsette å jobbe for å få på plass et tiggerforbud.

Levanger FrP stiller spørsmål rundt hvilke tiltak som blir gjort ovenfor miljøet i kommunestyret 22 november. Vi håper ordførerens svar vil gi enda bedre innsikt i hva som gjøres for å hjelpe disse menneskene. Det er ingen tvil om at levekårene deres er uverdige. Samtidig så har de kommet hit frivillig, og de har ikke bedt det offentlige om hjelp. Skal man da hjelpe mennesker som ikke ber om hjelp? Bør man innføre tiggerforbud for å stimulere disse menneskene til å be om hjelp? Jeg håper vi kan få en god debatt fremover, om hvordan vi på best mulig måte kan forholde oss til disse menneskene og dette miljøet.

Mats Henriksen Persøy

Nestformann Innherred FpUStyremedlem Levanger FrP