Det er uro ved sykehusene i Nord-Trøndelag. Leger står fram i flokk og advarer mot den storstilte omorganiseringen som er startet opp. Samtidig leser vi i riksavisene om balubaen i SSB som følge av omorganiseringen der. Finnes det noen likheter mellom omorganiseringen i SSB og i sykehusene?

Et fellespunkt er at både SSB og sykehusene er befestet av tunge fagmiljø. I SSB er det samfunnsøkonomene som dominerer. De var redd for at deres samfunnsoppdrag – å bidra til relevant statistikk for norske lønnsoppgjør og norsk politikk – skulle settes i fare som følge av endringene Christine Meyer startet opp. I sykehusene er det legegruppen som er det tyngste fagmiljøet. Også de er redd for at deres samfunnsoppdrag – pasientbehandlingen – skal settes i fare som følge av endringene.

I forrige ukes mediestorm rundt Christine Meyer, kunne vi dertil lese at hun har vært spydspiss for en annen stor endringsprosess. Hun ledet utflyttingen av statlige arbeidsplasser sammen med Victor Norman under Bondevik 2-regjeringen. Etter dette skrev hun en forskningsartikkel som oppsummerte erfaringene de gjorde seg for å lykkes med en så stor og radikal endring. Her går Meyer og en kollega i klinsj med den etablerte forståelsen om at bred og tidlig involvering er nødvendig for å få til varige endringer. I stedet kan det være nødvendig å forsere prosesser og minimere motstandernes innflytelse, beskriver hun. Hun beskrev også at for å lykkes med endringen, må man bevisst ekskludere interessenter med negative holdninger til endringsprosessene. Flere så en sammenheng mellom artikkelen Meyer skrev for åtte år siden, og omorganiseringen hun gjennomførte i SSB.

Kan budskapet i Meyers forskningsartikkel også kaste lys over omorganiseringen som foregår i sykehusene? I et innlegg fra fem hovedtillitsvalgte leger i Trønder-Avisa 4. november, skriver de at ledelsen oppfattes som «fraværende» og «utilgjengelig». De opplever en prosess med «korte svarfrister», og de skriver at de har «brukt mye tid og krefter på å få til et konstruktivt samarbeid», uten å nå fram. Siden avisartiklene ikke gir et fullt dekkende bilde av situasjonen, er det vanskelig å gi noen sikre konklusjoner. Men så lenge beskrivelsen fra legene er det man har å forholde seg til offentligheten, framstår det interessant nok ganske likt Meyers resept.

Samtidig som det omorganiseres, sliter sykehusene økonomisk. I mange år ga sykehusene i Nord-Trøndelag store overskudd, som ble kanalisert til utbygging av sykehus andre steder i regionen. Nå er det reell fare for oppsigelser som følge av underskuddene. Dette virker dramatisk for utenforstående. Er ikke sykehusene trygge arbeidsplasser lengre? Legenes representanter skriver sågar i avisa at situasjonen kan gå utover pasientbehandlingen. De mener omorganiseringen har bidratt til de røde tallene: «Omorganiseringen har ført til uhensiktsmessig ressursbruk og flyttet fokus bort fra sykehusets hovedoppgaver».

Strategien bak omorganiseringen i SSB var å ruste virksomheten for en digital framtid. Det var få som er kritisk til denne underliggende driveren, for med SSBs databaser og tallmaskiner vil digitalisering gi uante muligheter. Hva er strategien bak omorganiseringen i sykehusene? Da omorganiseringen startet for ett år siden, ble det beskrevet (Trønder-Avisa 24.11.16) en konfliktlinje mellom sykehusene i fylket som «ikke var til det beste for pasienten». Dette ble beskrevet som en «ukultur». Løsningen var altså omorganiseringen, som ved hjelp av enhetlig ledelse og «pasientnær» organisering skulle dempe konfliktlinjen. Det første spørsmålet er om dette var en riktig situasjonsbeskrivelse. Det andre spørsmålet er om omorganiseringen er rett tiltak for å løse et slikt problem. Det tredje spørsmålet er om innføringen av omorganiseringen er gjennomført på riktig måte. Som vi forstår, vil det ofte være uenighet mellom ulike aktører i en offentlig virksomhet om svaret på alle disse spørsmålene. Hvis man ikke er enig om virkelighetsbeskrivelsen i første spørsmål, er det vanskelig å bli enig i spørsmål to og tre. Dette ligger antagelig til grunn når legenes hovedtillitsvalgte i et avisinnlegg 4. november beskriver omorganiseringen som «uforståelig».

Det er belegg for si at beslutningsprosesser i offentlige sektor, ofte ikke er rasjonelle prosesser. Samtidig som endringer i offentlig sektor ofte ikke er rasjonelle, er heller ikke begrunnelsen for endringene nødvendigvis rasjonelle. Noen ganger endres offentlige virksomheter rett og slett fordi det er på moten. Hvorfor er det slik? Noe skyldes den grunnleggende forskjellen mellom privat og offentlig sektor. Mens en leder i privat sektor kan konsentrere seg om å sørge for overskudd, er en offentlig leder avhengig av en bredere legitimitet. Denne legitimiteten skapes i tråd med nyliberal diskurs nettopp ved å framstå som moderne, effektiv og endringsvillig.

Espen Leirset,

stipendiat i statsvitenskap, Nord Universitet (Levanger)