Berg Eiendom har lansert noen spenstige planer for høyhus på Moan, og reaksjonene er vel akkurat som en kunne forvente: Det er først og fremst motforestillinger som kommer til uttrykk. Hvorfor det er slik kan en jo lure på, men den slags synes å være det normale og har lange tradisjoner. For min del har jeg lenge hevdet at motforestillinger har bedre kår enn visjoner. Og det kan vel også være slik at det fra tidenes morgen ligger noen føringer i våre gener: «Alt nytt kan være farlig!» Nå er det slik at mange prosjekter blir en realitet til tross for protestene, og da viser det seg som oftest at det ikke ble så ille likevel.

Et typisk eksempel i så måte kan være Eiffeltårnet, selve symbolet for både Paris og Frankrike: På planstadiet var tårnet meget omstridt, og de «finkulturelle» hevdet at tårnet ut i fra sin størrelse ville bli et gedigent fremmedelement i den ellers flotte byen. Og dette synet vant egentlig frem, men man verdsatte også formålet (blikkfang for Verdensutstillingen i 1889), kompromisset ble derfor en tidsbegrensning på hvor lenge tårnet kunne stå (max 20år). Den videre historien er velkjent: Den geniale ingeniøren A. G. Eiffel konstruerte et spektakulært tårn som vakte enorm oppsikt, og i løpet av kort tid ble det alle franskmenns stolthet, og vedtaket om demontering ble henlagt i stillhet.

Og paradokset vedrørende Eiffeltårnet er helt typisk, når noe først er blitt en realitet blir det fort en del av hverdagen, og folk flest vil absolutt beholde det videre. (Å fjerne noe betyr også noe «nytt», og det er som kjent farlig.)

Også her er det flust med eksempler, og en kan jo i så måte ta en titt på flyplassen på Ørlandet. Denne militære flyplassen, med alle sine ulemper, ville en absolutt beholde, og man sendte delegasjoner m/ordføreren i spissen til Oslo for å overbevise generalene om hvor genialt det ville være å plassere hovedflyplassen for de nye kampflyene akkurat der. Men tenk om forutsetningene for dette hadde vært litt annerledes: La oss tenke oss at det ikke var noen flyplass på Ørlandet, og midt i dette flotte kulturlandskapet med buskap på beite, dukker det opp en general som påpeker at akkurat her ville det være genialt å plassere den nye hovedflyplassen. Ut i fra det velkjente mønstret en ser i slike saker, er det lett å spå hva reaksjonene da ville bli: Generalens forslag ville medført forferdelse, og den samme ordføreren ville ha ledet delegasjoner til Oslo for å protestere mot dette fullstendig tullete forslaget.

Og vi kan jo også ta med oss et nærliggende eksempel fra Levanger, anlegget til Nor Milk som ligger midt i sentrum. Plasseringen byr på sine utfordringer, men etter som bedriften er en realitet kommer også alle fordelene godt til syne. Det var derfor stor politisk velvilje da bedriften ønsket en heller utfordrende reguleringsendring i Sjøgata.

Men la oss forestille oss et helt annet senario her også: Bedriften finnes ikke i, og så fremmes det et forslag om å rive ¾ av et kvartal med eldre trehus for å gjøre plass for akkurat Nor Milk! (Neppe noen som er i tvil om hva svaret ville bli?)

Og så tilbake til utgangspunktet, høyhus på Moan: For min del har jeg ingen sterke meninger om dette, men ut fra historien vil jeg nå tro at dersom prosjektet blir realisert vil de positive sidene overskygge de negative sidene, og det med solid margin.

Sigvart K. Gilstad