Som medmenneske har jeg vært tilstede og gitt dem mat, samtalt med samtlige av dem og lært meg å kjenne dem bedre, enn å antyde at de både er her «frivillig» og er under et kriminelt organisert miljø. Å si at de ikke velger å motta hjelp ifra statlig/kommunale institusjoner er feil.

Ut ifra direkte samtaler og kontakt med dem er jeg veldig klar over at dette er mennesker som er i nød og trenger hjelp. Blant flere er det en mann og hans kone som er gravid, boende i et utett telt. De har selv sagt at de ønsker hjelp men ikke vet hvor de skal søke hen, eller hvem de skal spørre. For mennesker som verken kjenner til systemet eller vet hvor de skal finne en hjelpende hånd er det vanskelig å gå til handling.

(Jeg har henvist dem til NAV og Røde kors, men det virker som at hver gang de er innom så får de beskjed om å spørre andre steder. Så hvor skal de da henvende seg?)

Også med tanke på den livssituasjonen de er i. Det er verken energi eller pågangsmot til å gjøre noe som helst, bortsett ifra å tigge penger utenfor Kiwi for å kjøpe mat på slutten av dagen. (Og pengene blir faktisk brukt på mat).

Det jeg stiller meg kritisk til, er hvorvidt alle som omtaler seg om romfolket, faktisk vet hva de snakker om? Blant annet det som skrives i aviser, sies av medmennesker og ut ifra tiltak som innskrenker levekår, er det vel gode grunner for akkurat dette?

Kommunen bør stille opp og ta ansvar som en hjelpende institusjon for de som trenger det. Det hjelper ikke å bare være der, men kommunen må faktisk rekke ut en hjelpende hånd, for at hjelpen skal komme til syne og gi pågangsmot for de som trenger det…

«Problemet», som det ofte likes å bli kalt, forsvinner ikke av seg selv.

Jan Isak Wassdahl