Jeg takker Sigvard K. Gilstad for hans refleksjoner etter mitt innlegg om myter og moter i offentlig sektor i Innherred 28.11. Jeg setter pris på å lese Gilstads innlegg om lokale forhold, fordi de bærer preg av å være fri og kritisk tenkende. Selv om han beskriver offentlig sektor som en skjermet sektor, tilgir jeg ham lett - for hans skarpe form skjerper den lokale debatten.

Så til hans innvendinger mot min kommentar i avisen. Som privat næringsdrivende reagerer han på min påpekning om at en leder i offentlig sektor er avhengig av bredere legitimitet enn i privat sektor. Men dette er ikke en kontroversiell påstand. For en privat næringsdrivende er legitimiteten sikret hvis lover og regler overholdes, og overskudd skapes. Derfor er det lettere å motivere ansatte til å omorganisere i privat sektor, fordi målet med omorganiseringen alltid er å maksimere overskudd. De ansatte vet at dette trygger deres arbeidsplasser, og dermed trenger ikke omorganiseringen andre mål enn økonomisk rasjonalitet.

I offentlig sektor er det derimot ganske få som motiveres av å maksimere overskudd. En lege eller en sykepleier har lang utdanning for å tenke på pasientens beste. Økonomisk overskudd kan aldri ses på som et mål i seg selv – kun et middel for å oppnå bedre helsehjelp. Dette gjelder for alle fagprofesjoner i offentlig sektor. En lærer vil aldri la seg omorganisere med økonomisk begrunnelse. Heller ikke en sosionom. Eller barnevernsrådgiver. Hvorfor? Fordi målet med virksomheten er ikke overskudd – det er å hjelpe pasienter. Bistå elever. Støtte barnevernsbarn.

De ansatte bygger hele sin karriere på disse ikke-økonomiske målene. De tror på dem, like inderlig som en bedriftseier tror på overskudd. Endringer som ikke tar hensyn til de ansattes behov for mening i arbeidet vil derfor knapt lykkes. Derfor er det gamle byråkratiske kravet til «faglig ledelse» fortsatt tungtveiende i mange deler av offentlig sektor. Det er vanskelig å lykkes med endring, dersom de som arbeider der ikke har tillit til at ledelsen deler deres verdisett. Felles verdisett skapes gjennom felles utdanning. Lærerne kan eksempelvis ikke akseptere noe annet enn en lærer som rektor. Mens helsestanden er tvunget til å akseptere det. Muligens fordi fagforeningene sov i timen da sykehusene havnet under NPM- styring.

I går kom det en interessant sykehusnyhet, denne gang fra Sørlandet sykehus. Direktøren der, Jan-Roger Olsen, fratrer sin stilling. Bakgrunnen er mistillit fra legestanden. Bakgrunnen er mange år med samarbeidsproblemer mellom legene og ledelsen. En hovedkritikk er for lite involvering av de ansatte, for sent i prosessen. Den kritikken lyder kjent fra meldingene i sykehusene her i fylket.

Problemet med ikke-faglig ledelse, er at de ansatte ikke har grunnleggende tillit til at ledelsen deler deres verdisett. Dermed vil endringene vanskelig oppnå legitimitet internt. Dersom tilliten er så skjør som det nå beskrives i nordtrønderske sykehus, kombinert med økonomisk nedskjæring, er det grunn til bekymring for lang tids uro mellom legestanden og ledelsen. Slike konflikter kommer det aldri noe godt ut av.

Gilstad forundres videre over at jeg skriver at endringer i offentlig sektor ikke alltid er rasjonelle. Dette er godt dokumentert i faglitteraturen, der begreper som «hyklerske» organisasjoner, «virusteori», moter og myter og «garbage can» er sentrale. Jeg skulle gjerne ha kommet inn på flere momenter her og nå, men i avisen får man fatte seg i korthet. Derfor får jeg heller invitere Gilstad og andre interesserte til ytterligere påfyll fra «skjermet sektor». Fra neste høst kan vi til og med tilby samlingsbasert kurs i statsvitenskap på Røstad. Velkommen!

Espen Leirset

stipendiat i statsvitenskap