Ideen om en iboende verdighet og like og uavhengige rettigheter for alle mennesker, som FNs verdenserklæring for menneskerettigheter av 1948 innleder med, er ofte det første som må vike i krig og konflikt. Også i Norge begås det menneskerettighetsbrudd. Men hva mener vi egentlig når vi snakker om menneskerettigheter – og menneskerettighetsbrudd – i Norge i 2017?
Menneskerettigheter – i Norge? Norge fremstilles ofte som et av verdens beste land å bo i – et land som kjennetegnes av likestilling, små forskjeller og en sterk velferdsstat. Vi gjenforteller også denne historien om Norge til andre når vi er ute og reiser, og befolkningsundersøkelser viser at vi er på Europa-toppen når det gjelder tillit til politiske institusjoner. Høy tillit i befolkningen fremholdes ofte av statsvitere og sosiologer som et sunnhetstegn for demokratiet, og det er særlig politiet, rettsvesenet og Stortinget vi fester vår tiltro til. Rettsprosessen mot Anders Behring Breivik viser da også at selv de som går løs på grunnvollene i demokratiet har krav på en rettferdig rettergang – og da den samme Breivik stevnet Norge for brudd på menneskerettighetene i 2015 fikk han nok en gang anledning til å føre sin sak for domstolen.
I revideringen av Grunnloven i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014 kom også en rekke av menneskerettighetene inn i Grunnloven. Flere av de sivile og politiske menneskerettighetene ble vedtatt enstemmig, og våre rettigheter synes nå så trygge at det kan være vanskelig å se hvordan menneskerettigheter i Norge i 2017 kan være et interessant og aktuelt tema. Er menneskerettigheter – og menneskerettighetsbrudd – noe som bare angår andre? Hva snakker vi så om, når vi tar opp menneskerettigheter som et tema i Norge i 2017?
Hva er egentlig menneskerettigheter? «Menneskerettigheter» eller «menneskerettighetene» er begreper vi møter titt og ofte, og som alltid påkaller det største alvor. Den lange listen over menneskerettigheter er mangfoldig og omfatter grunnleggende sivile og politiske rettigheter, så vel som sosiale og kulturelle menneskerettigheter. Menneskerettighetene er på en og samme tid konkrete, som f.eks. at ingen må holdes i slaveri eller trelldom (artikkel 4) – samtidig som begrepet i seg selv kan være vanskelig å forstå eller å gi en god definisjon av.
Enkelt forklart er menneskerettighetene de rettighetene vi alle har simpelt hen ved at vi er mennesker. Men den litt sjablongmessige definisjonen av menneskerettighetene som rettigheter vi har i kraft av å være et menneske, leder raskt til nye mer presserende – og stadig tilbakevendende – spørsmål. Hva er det som gjør at vi har visse rettigheter i kraft av å være et menneske? Og hvilke rettigheter er det vi har i kraft av å være et menneske?
Under Falstaduka 4. – 10. desember tar vi opp disse og beslektede spørsmål gjennom en rekke ulike arrangementer og foredrag. Som et første steg på veien vil Knut Vesterdal, førsteamanuensis ved NTNU, innlede Falstaduka med å hjelpe oss å forstå menneskerettighetenes historie og opphav.
Politiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det er de politiske og sivile menneskerettighetene vi ofte tenker på når vi tenker på menneskerettighetene, men menneskerettighetene, slik de er beskrevet i FNs verdenserklæring for menneskerettigheter av 1948, lister også opp en rekke kulturelle og sosiale rettigheter, som retten til undervisning (artikkel 26) og arbeid (artikkel 23).
Det er allikevel spørsmålene som omhandler de sivile og politiske rettighetene som dominere nyhetsbilde. Spørsmålet om ytringsfrihet er et slikt spørsmål som stadig vender tilbake. Hva slags ytringer skal tåles før de slår over i det hatefulle og krenkende? Betyr ytringsfriheten at vi må legge til rette for at alle typer holdninger får like mye plass i det offentlige rom?
Et annet slikt spørsmål som berører de politiske og sosiale menneskerettighetene er retten til privatliv. Dette er blitt stadig mer aktuelt etter hvert som sosiale media og ny teknologi fortsetter å utfordre grensene mellom det private og det offentlige. Stadig oftere ser vi at sosiale media brukes til å spre private og utleverende bilder uten samtykke fra dem det gjelder.
Menneskerettigheter i endring. Hatefulle ytringer, mobbing på nettet og spredning av private bilder er blitt et større samfunnsproblem og et større rettssikkerhetsproblem enn noen kunne forestille seg for tjue år siden, da internett enda var i sin spede barndom. Selv om de mer tradisjonelle menneskerettighetsutfordringene består, er det kanskje her – i den digitale sfæren – at menneskerettighetene, i hvert fall i Norge, står overfor sin største utfordring i dag.
Menneskerettighetene er rettigheter vi har i kraft av å være mennesker, men utfordringene i å utøve og forsvare disse rettighetene er ikke skrevet i stein, men noe som må tilpasses sin tid. I takt med samfunnsutviklingen må vi fornye og forsvare menneskerettighetene mot nye trusler mot vår iboende verdighet og like og uavhengige rettigheter. Det er med andre ord all grunn til å diskutere menneskerettigheter i Norge i 2017.
Velkommen til diskusjon om menneskerettighetene under Falstaduka 4.–10. desember!
Julius Risberg
Falstadsenteret