Røstad skole slaveri – søndag får du aldri fri. Røstad skole slaveri – søndag får du aldri fri, skrek bygdeungene når vi «Røstad-tullingene» gikk den 2,7 kilometer lange kanossagangen til kirken hver søndag, minnes Berit i en reportasje i Aftenposten i 1998 Berit er ni år da hun plasseres på det som engang ble kalt Statens abnormskole. Hun har norsk mor og tysk far; hun er altså tyskerunge. Fortielsen av behandlingen av Røstad-tullingen som han gjerne ble kalt i Levanger har vært trist å følge med på.

Det innebar for vår Berit, og Torbjørn Skårstad, at de blir plassert nederst i det sosiale hierarkiet i Levanger da de skrives inn som elever på Røstad spesialskole på femtitallet. Også i kirken der de altså måtte gå hver søndag hadde barna lav status. «(…)Religionen var et instrument både til å styre barnet og for å rettferdiggjøre hardheten i barneoppdragelsen(…)», skriver barnepsykolog Magne Raundalen. Begrunnelsen var uangripelig: de små skulle b...serges for det evige liv. (NOU 2004:23)

– Lærerne behandlet meg som åndssvak fra første dag, forteller Berit. Men etter arkivmaterialet å dømme, må noen ha visst at jentungen ikke hørte hjemme der, fortalte Trondheimslege Ingard Løge til Aftenposten i 1998. Fotoutstillingen til Fotomuseet om Røstad skole som ble vist på tidligere Levanger barneskole viste altså bare smørsiden av historien om Røstad off. skole.

Men det var ikke bare kirkens tukt barna på Røstad risikerte. «(…) Fikk syv slag ris, var tilsynelatende ydmyk» (Straffeprotokoll A 86, 1915). Det framkommer ikke av straffeprotokollen hvordan eleven reagerte etter å ha måttet tåle en runde nummer to med ris. «(…) I en annen beskrivelse kommer det fram at ledelsen var tvilende til om det ville være riktig å gi straff til eleven, ettersom de så at eleven også hadde positive egenskaper i tillegg til å oppføre seg dårlig. Etter at straffen ble gitt, ble det sagt at «(…) Fra denne dag til nu elskverdigheten selv. Er lydig, villig og snill, alltid.» (Straffeprotokoll A 86, 1920). (Masteroppgave. Hanne Lejon NTNU).

Vi vet ikke om korporlig straff fortsatte ved Røstad etter krigen. Befringrapporten gir likevel ikke noe oppløftende bilde av behandlingen barna ble utsatt for i spesialskolene. Elevbehandlingen ved den enkelte institusjonen var i stor grad avhengig av ledelseskulturen. I et leserinnlegg i VG i 1967 til stortingsmann Jo Benkow som nylig har vært på besøk på Ekne off. skole skriver Ola Ødegaard: «(… ) Et besøk på Røstad off. skole en trøstesløs opplevelse. Det miljø som hersker der er skremmende og burde tilsi at myndighetene foretok seg noe(…)»., skriver han.

En statlig forklaring på mødrenes kjærlighetshunger skulle legitimere behandlingen av såkalte Røstad-tullinger: «Antar man rent skjønnsmessig at halvparten av de piker det gjelder er arvemessig mindreverdig, skulle man måtte regne med at om lag 2500 av de 9000 barn har arvet sjelelige defekter (særlig åndesvakhet), som selv ikke ikke den hyggeligste oppdragelse eller det beste miljø kan rette på i særlig grad.» Denne uttalelsen til Sosialdepartementet 10. august 1945 fra psykiater Ørnulf.Ødegård, daværende direktør ved Gaustad sykehus, illustrerer hva det dreier seg om.

Selv ikke i 1945, kunne man unngå å vite at det er slett vitenskap å generalisere antagelser fra individnivå til gruppenivå og vise versa. Ja, så sent som i 1954 skrev daværende professor i sosialmedisin, Axel Strøm: «under de forhold som hersker i de moderne samfunn vil mange helsemessige minusvarianter få anledning til å forplante seg; antall personer med helsemessig verdifullt arvestoff vil litt etter litt øke og den genetiske likevekt vil bli forstyrret».

Det er en slående likhet mellom denne uttalelsen og Hitlerregimets arvelære. Som en av Hitlers fremste ideologer, Otto Strasser, skriver det i artikkelen i National Socialism and the State fra 1929: «(…)en av de mest essensielle oppgaver for dette vårt nasjonalsosialistiske statssystem, er å skape betingelser som muliggjør seleksjon av de dyktigste og mest lojale krefter i nasjonen, og som garanterer bruken av disse kreftene, oppdaget og formidlet av en naturlig seleksjonsprosess, til tjeneste for nasjonen.»

«Berit» ble i 1997 tilkjent 150.000 kroner for en tapt barndom. – Det gjorde ubeskrivelig godt å se teksten svart på hvitt – å lese at samfunnet tok feil den gangen. Men jeg kan aldri klare å glemme, fortalte «Berit» til Aftenposten. Det var på samme tid Berit fikk påskjønnelse fra sin arbeidsgiver om å ha stått trofast i samme jobb i 25 år. Den skriftlige begrunnelsen for å holde henne på Røstad off. skole var at hun «neppe» var i stand til å klare seg selv ute i samfunnet». Det at Berit viste at hun klarte seg godt i samfunnet, fortalte ikke Fotomuseet i Levanger noe om.

Inntrønderpressen ville ikke trykke min artikkel om tyskerbarnet Berit som gikk som Røstadtulling i Levangers gater i etterkrigstida da de ble den tilbudt for en tid tilbake. Men man fortsetter å hylle de gamle heltene. Skriftstyret i Levanger historielag inntok likevel en liten passus i 2016-utgaven, der de gjør oppmerksom på at 17. maitalen som ble holdt under fredsmarkering i 2015 ikke var autentisk og at en del avsnitt var utelatt. Vi verken ser eller hører noe om Berit og Torbjørn Skårstads skjebne der. Men det vises da heller ikke fra månen.

Terje Carlsenfrilans journalist