I skrivende stund ligger jeg på en solseng på Gran Canaria og funderer på om dette er løkka i livet. Sammen med tusenvis av nordmenn - de fleste pensjonister, men også mange som fortsatt er i arbeid. Mange av oss legger ferieturen til «den norske kolonien» Puerto Rico. Første gang jeg var på Gran Canaria var i 1984. Da hadde Hans Rotmo sin legendariske CD - Løkka i livet kommet ut to år tidligere. Da var det få nordmenn her nede, men vi som var her var veldig populære.

I dag er det nesten bare nordmenn å se. Det norske språket høres over alt. Kanskje er det løkka i livet for alle ferierende, men sikkert ikke for alle fastboende. Den norske måten å leve på har overtatt det meste av øyas butikker og andre levemåter. Selvsagt er de norske pengene viktige for ferieøya, men likevel kunne vi nok ha vært litt mer ydmyke i vår måte å feriere på.

I forbindelse med den norske valgkampen var det mye snakk om de såkalte norske verdiene. Mange både politikere og menige mennesker argumenterte for at økt innvandring var et hard press på den norske måten å leve på. Mange tok til orde for at innvandrerne måtte ta «skikken dit en kjæm»

Har en følelse for at dem som har denne måten å argumentere på, som f. eks. Carl I Hagen og mange andre, er de samme som ferierer på den spanske solkysten og på Gran Canaria. Her er det ikke så mye snakk om å «ta skikken dit en kjæm» Forundres litt over hvorfor vi nordmenn har forandret oss så mye i vår væremåte når vi er i utlandet. Det er vel ingen tvil om at de norske oljepengene har påvirket vårt selvbilde og måten å oppføre oss på ovenfor andre nasjoner og folkeslag. I 1992 sang Hans Rotmo at Løkka i livet e i arbeidet den e lagt. Gjelder dette fortsatt? Eller er løkka i livet en lang ferie?

I Rotmo sin vise

handler det om at han er blitt arbeidsløs og må legge nytelsene til side. Arbeid må prioriteres foran hygge som f. eks ferie. Har vi egentlig fått et samfunn der hygge for sin egen del er det aller viktigste. Der hygge er Løkka i livet, og ikke arbeidet?

Odd Helge Roksvåg logobilde

Da kommer vaskehjelpen inn og gjør sitt daglige arbeid. Her er det ikke snakk om at hyggen går foran arbeidet. Hun er både blid og omgjengelig på alle vis. Dessverre er det ikke mulig å kommunisere da hun snakker bare spansk. Selvsagt snakker hun ikke norsk. Det er vel utenkelig at norske arbeidere ville hatt denne jobben. Nå står glassene nyvasket og pent og pyntelig på riktig plass til kveldens utskeielser. Jeg ser det når hun går ut og hilser adjø eller noe lignende på spansk. For henne finnes løkka i livet i arbeidet.

Det er nå jeg begynner å tenke på hvor kaldt det er hjemme. Ser på gradestokken her. +25 grader. På yr ser jeg at det er -9 hjemme. Føler et snev av dårlig samvittighet, men pytt pytt - det må dere vel tåle. Er det ikke sånn vi er blitt alle? Løkka i livet er sin egen lykke.

Hvilket samfunn er vi egentlig i ferd med å gå inn i? Det Norge jeg husker fra jeg var ungdom er helt annerledes enn det vi har i dag. Noe av det triveligste jeg husker var dugnaden på Elneshøgda stadion. Der kunne det være 40 stykker som ryddet idrettsanlegget til sesongstart. Her var gamle og unge samlet, men det var kaffepausen som var det aller viktigste. Kaller du inn til dugnad i dag kan du risikere å få en del ubehagelige meldinger på din telefon. Kaffepause har vi ikke tid til. Vi skal hjem og dyrke vår egen personlige hygge. Det er den som er Løkka i livet.

Jaja, de rike har det godt, er det mange nordmenn som spøker med her nede. Det er veldig greit å spøke med, men det er et ordtak som sier at man skal ha en god rygg for å bære rikdom. Den norske staten har forvaltet oljerikdommen på en utmerket måte, men kanskje er den ikke like godt forvaltet av oss som folkeslag. Å vise raushet ovenfor dem som trenger det mye mer enn oss, er en god egenskap. Det kan være løkka i livet å gi litt av seg selv til dem som trenger det.

Synger man hele teksten på Løkka i livet er det ikke så mange som er like heldig som personen i Hans Rotmo sitt dikterunivers. Slikt arbeid som han kom over er det lite av. Ikke mye tillegg for saks og spaddi i det virkelige liv.

I skrivende stund har vi enda en uke igjen i varmen. Tanken på kuldegradene hjemme gjør at det kjennes godt. Når våre 14 dager er gått, er jeg helt sikker på at vi gleder oss til å dra hjem og ta fatt på den daglige jobben. Det er når man har vært borte en stund at man ser at løkka i livet er i arbeidet den e lagt.

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet