I likhet med Espen Leirset (EL) benytter jeg anledningen til å takke for tilsvar, og selv om temaet i seg selv er alvorlig nok, verdsetter jeg at vi kan ha en humoristisk undertone i debatten. Og vi har da et godt utgangspunkt for å belyse saken fra flere sider, ettersom vi sitter på våre respektive tuer i hver vår sektor, og skuer på hverandre med en viss grad av skepsis. Og så til selve saken:
Det finnes sikkert eksempler som EL beskriver hvor det gjøres omstillinger i offentlig sektor ut i fra et tvilsomt rasjonale, men det endrer da ikke på det store bildet:
Skal velferdsnivået her i landet opprettholdes inn i fremtiden, vil det kreve omfattende tiltak på en rekke områder, og i dette bildet kan en da ikke «frede» offentlig sektor.
EL har gitt en grundig beskrivelse av hvorfor det gjerne blir slik motstand mot omstillinger i akkurat denne sektoren, og relevansen i problemstillingen blir om dagen ettertrykkelig bekreftet ved heller heftige utspill fra legestanden ved Innherred Sykehus. Og der synes kravet om «faglige ledelse» å stå sentralt, men en kan jo gjøre seg noen tanker omkring dette også: Dersom aktiviteten i en virksomhet er tydelig avgrenset, for eksempel skoler, er det som EL påpeker etablert praksis for å velge en leder med faglig innsikt. (Rektorer.) Men i en stor virksomhet blir utfordringen helt annerledes i den forstand at aktivitetsområdet er så omfattende at ingen enkeltperson kan ha dypere innsikt i alle fagområdene, og ved valg av leder er det ofte egenskaper utover det rent faglige som er avgjørende.
Og for å illustrere dette er det fristende med litt spissformulering: Dersom Kværner Verdal skulle ansette direktør ut i fra argumentasjonen til legene ved Innherred Sykehus, burde de vel ansette den beste sveiseren? Intet galt sagt om sveiserne ved Kværner, og det er nok mange av direktørene til Røkke som er i stand til å dra en sveis, men det er likevel ikke den kunnskapen som avgjør om en er egnet til en toppstilling.
Hvorom all ting er, motstand mot en omstilling i seg selv sier ingenting om behovet, og hvordan bør en da gripe det an? Vel, sats på det som virker:
Alle som ikke er blendet av en eller annen form for ideologi ser jo at konkurranseutsetting er det som skal til dersom en ønsker effektive løsninger, og forklaringen på hvorfor det er slik kan jo ligge i påstanden til Espen Leirset: «Alt blir så mye enklere dersom en har organisert seg slik at en kun trenger å konsentrere seg om å sørge for overskudd»!
Sigvard K. Gilstad