Hva med dem som ikke gleder seg til jul?

At 1 av 10 ikke gleder seg til jul, er mer viktig å ta tak i enn av 9 av 10 gjør det, skriver redaktøren.
Debatt

Den tidligere fotballproffen, nå sportslig leder i Rosenborg, Stig Inge Bjørnebye, hadde et tankevekkende innlegg i Adresseavisen i går. «9 av 10 gleder seg til jul, sier de på tv. Budskapet er vel at 1 av 10 ikke gleder seg.» Det er godt sagt, og verdt å legge seg på minnet nå når vi går inn i julehøytida.

Det er nok mye sannhet i påstanden om at de som er ensomme føler seg enda mer ensomme i jula. Det samme kan nok også sies om de fattige. Om de får hverdagene til å gå opp, blir det mye vanskeligere når forventningsbuen spennes og en ønsker å gi sine nærmeste samme materielle opplevelsen som «alle andre» i jula.

Denne virkeligheten er nok nærmere oss en vi liker å innrømme. Vi kunne nylig fortelle at en av ti husstander med barn mellom 0 – 17 år i våre to kommuner lever under det som er definert som fattigdomsgrensa. Antallet fattige familier øker. Andelen på landsbasis skal være tredoblet på 16 år, ifølge tall fra folkehelseinstituttet. Til en viss grad ligger forklaringen i at vi har fått flere innvandrerfamilier. De havner ofte i denne gruppen. Men svaret ligger ikke bare der.

Til etterfølgelse. Ære være dem som bruker sin frivillige innsats til pakke- og pengeinnsamlinger opp mot jul. Vi har skrevet om skoleklasser, sanitetsforeninger og frivilligsentraler som gjør dette i sin godhet og omsorg for dem som har det vanskelig. De gjør også en svært viktig innsats de som gir av sin tid for at andre skal slippe å sitte alene på julaften eller i dagene før jul. Vi har heldigvis eksempler på det med førjulstreffet på Arken i Verdal lille julaften, mens dørene åpnes både hos Røde Kors og på Levanger bo- og aktivitetssenter på julaften.

I dagens avis kan du lese om Marith Bye og Liv Lund som har stilt opp på det sistnevnte arrangement hvert eneste år siden 2005. Hver julaften har de forsaket egne familiær, og delt sin tid for at medmennesker skal få en julaften de kan minnes med glede i samvær med andre, ikke ensom og alene med seg selv. De fortjener mange gode ord for sin innsats, og framstår som gode forbilder. Jeg tror også at Einar Vandvik har rett når han løfter fram de to kvinnene, og sier at de i praksis gjør det mange av oss snakker om at vi burde gjøre. Vi har nok alle noe å lære av dem, og vi kan gjøre noe med det.