Glade jul?

– Jeg er redd for at også kirken har bidratt til forestillingen om at julen skal være glad og harmonisk, skriver Sabine Kjølsvik.

Logobilde - Sabine Kjølsvik

Debatt

Glade jul, hellige jul! Engler daler ned i skjul.» Denne salmen er en av de mest likte julesangene. Den gjenspeiler nok våre forventninger til jul, nemlig at den skal være glad. At vi skal være glade. Julen er den høytiden som forberedes mest og lengst. I oss bærer vi et idealbilde av hvordan den skal være. Harmonisk, lykkelig, glad. Kanskje kommer det fra gode barndomsminner, kanskje fra all reklamen som oversvømmer oss i tiden før jul. Den perfekte julefeiringen og den hyggelige julestemningen i et strøkent julehjem, sammen med den store, lykkelige julefamilien. For ikke å glemme de perfekte julegavene og en stilig jule-outfit.

Jeg er redd for at også kirken har bidratt til forestillingen om at julen skal være glad og harmonisk. Har vi drysset for mye glitter over julekrybben og juleevangeliet? I så fall er jeg veldig lei for det. Det er på tide å kaste ut forventningen om at livet må være helt på stell til jul, til fordel for en mer realistisk ærlighet.

Jul i Erkebispegården i Trondheim med Nidarosdommen i bakgrunnen. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixFoto: Kallestad, Gorm, NTB scanpix

Jeg er i en fase av livet der jeg faktisk har huset fullt av barn og ungdom som gleder seg uhemmet til jul. De merker hvert eneste tegn på at julen nærmer seg. Allerede før de lærte seg å snakke rent, gledet de seg til «luleblus» og «lulekake». Denne gleden smitter over til oss voksne. Men jeg har i min egen familie også opplevd hvordan moren min ikke greide å gi slipp på den barnlige julefeiringen, og da vi barna ble voksne, hadde den plutselig ikke lenger hverken innhold eller mening. Den ble bare trist. En slik tristhet kan sikkert mange kjenne seg igjen i, når de voksne barna ikke kommer hjem i år, når det er fryktelig mange tomme stoler rundt spisebordet under julemiddagen.

Jeg vet at julen for veldig mange er en vanskelig tid. For dem som ikke har nok penger til å kjøpe god mat og fine gaver. For dem som har opplevd at familien gikk i stykker, og der også vennekretsen har vært nødt til å velge side i konflikten. For dem som savner et kjært menneske, og for dem som vet at denne julen er den siste de har sammen. Den som drikker, drikker mer i julen. Den som krangler, krangler mer i julen. Den som er ensom, kjenner det ekstra sterkt i julen. Og over alt dette ligger kravet om en harmonisk kosejul som et lufttett lokk. Alle trekker seg tilbake til sitt eget. De fleste har gamle tradisjoner om hvem man tilbringer hvilke dager i julen med. For det meste slekt og familie. Eller veldig gamle venner. Den som faller utenfor, er overlatt til seg selv.

Alt dette bryter med julens opprinnelige mening. Om verden var så flott og velstelt, hvorfor skulle da Frelseren komme til den? Trengtes han i det hele tatt? Den verden Jesus ble født inn i, var slett ikke harmonisk. Kanskje kan synet av vår julekrybbe med engler og vise menn lure oss til å tro det, men det er feil. Jesus ble født inn i en verden som hadde gått av hengslene.

Han ble født i et okkupert land, foreldrene var nødt til å forlate hjembyen sin, og de ble møtt med fremmedfiendtlighet. Kort tid etter ble alle guttebarn i landet drept og Maria og Josef måtte flykte til et fremmed land. Det var en brutal verden full av nød og fattigdom. En verden som trengte en frelser. Og til denne verden lot Gud selv seg føde som et lite menneskebarn. Gud levde et menneskeliv for å kjenne på egen kropp hvordan vi har det.

En verden full av glitter, harmoni og glad julefred trenger ingen frelser. Men vår verden trenger ham.

Den svenske dikteren Ylva Eggehorn har skrevet et dikt om Jesus som bryter med våre idylliske forestillinger om hvordan Jesus kom til verden. Dette diktet har kommet inn i den nye salmeboken, med en melodi skrevet av ABBA-medlem Benny Andersson. Denne salmen liker jeg bedre enn «Glade jul». Den gir oss mot til å se våre liv i øyet, slik som det er. Det er til dette livet Frelseren kommer.

Så kom du da til sist, du var en fremmed,

en sagnfigur man nok har snakket om,

så mange hadde laget bilder av deg,

du sprengte alle bilder da du kom!

Vi tok deg frekt til inntekt for vårt eget

og flagget med ditt navn i krig og fred,

vi bygde katedraler høyt mot himlen,

men du gikk hele tiden lengre ned.

Du er et barn som ligger på et jordgulv,

du fryser om vi ikke griper inn.

Du tar på syke kropper, hater urett

og byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver,

du er en vind som varsler: det blir vår!

Du kommer som en flyktning over fjellet,

du følger oss dit ingen annen når.

Du er den sang om livet som jeg glemte,

den sannhet jeg forrådte dag for dag.

Jeg svek meg selv; det speilet

som jeg gjemte,

har dine dybder, dine ansiktsdrag.

Kom nærmere, og bli hos meg!

Det mørkner,

og kanskje lysner det igjen på ny.

Ditt liv skal bære meg; jeg hører trosten,

som synger dagen inn før morgengry.

(Norsk salmebok nr. 364)


Sabine Kjølsvik

Prostiprest