Sykehusdebatten

Å stikke frem hodet uten å halshugges

Det siste året har frustrasjonen over ikke å nå gjennom med fornuft internt i helseforetaket nådd et nytt nivå, skriver lege Christian Myrstad.
Debatt

Stadig flere fagfolk har tatt bladet fra munnen og kommet med ramsalt kritikk mot en ukultur med manglende involvering av fagfolk og hvor kritiske spørsmål til beslutninger ikke besvares av ledelsen i HNT.

Både lederen for brukerrepresentantene i Helse Midt-Norge og i Helse Nord-Trøndelag ser ut til å mene overleger i mindre grad bør varsle i media, tross forsikringer om at intern varsling er forsøkt. Dette leser jeg, som ufaglært, som i direkte strid med arbeidstakers rett til å varsle. Redaktøren i Namdalsavisa har på lederplass ganske oppsiktsvekkende skrevet: «Overleger, bli ved deres lest. Gjør det dere skal være best til. Behandle folk.»

Pasienter og pårørende er langt fra unisont enige. Mange er uenige med brukerrepresentantene sine, journalister og andre som prøver å legge lokk på debatten. De sier at det er viktig å lytte til fagfolk når bekymring for utviklingen av helsetilbudet påpekes. «Det må da være noe fundamentalt feil ved måten ledelsen håndterer sine ansatte på, i og med vi nesten daglig opplever å lese innlegg i media.»

En tidligere journalist kom onsdag på banen og hevdet ironisk nok at det fant sted personangrep mot ledelsen samtidig som han selv harselerte med debattantene: «Mens folk i disse dager ønsker hverandre god jul, finner to overleger ved Sykehuset Levanger det betimelig å rette knallhard kritikk mot sykehusledelsen i media.» Noen spør i kommentarfeltet: «Mener Arntsen at overlegene burde legge sine bekymringer til side fordi det straks er jul?» «Som potensiell pasient burde Arntsen bekymre seg mer over innholdet i overlegenes bekymring i stedet for å la seg provosere over det han kaller personangrep i media.» Ledelsen i HNT er faktisk ikke bare personer. De har også funksjoner. Selvfølgelig er det funksjonene som kritiseres. Og fra Rørvik: «Det er for meg meget forunderlig at noen av de stemmene som roper høyest over at overlegene bruker media som talerør, og måten de bruker det på, har journalistbakgrunn.» Og i sommer: «NA går glipp av en nokså åpenbar journalistisk mulighet, nemlig å ettergå tallgrunnlaget som ligger bak prioriteringene.» Ikke så ulikt ledelsens stil.

Når fagfolk står opp for pasienttilbudet og pasientsikkerheten er det ikke for moro skyld. Stikker man frem hodet må man se seg over skulderen. Mange forteller at de ikke tør av redsel for å miste jobben, eller av frykt for ikke å få jobb i fremtiden. Å varsle er ubehagelig, men nødvendig. Akkurat slik det er ubehagelig, men nødvendig, for ledelsen å innrømme dårlig håndverk.

I tirsdagens utgave av Innherred gjør redaktøren i Innherred Roger Rein et modig valg. (Så forskjellige kan redaktører være). Han forteller om selv å ha fått munnkurv: «En dag, for noen år siden, etter at jeg hadde skrevet en litt kritisk lederkommentar om sykehusledelsen og prioriteringer ved Sykehuset Levanger, fikk jeg besøk på redaktørkontoret: «Det sykehuset holder på med er for viktig til at du og jeg skal blande oss bort i det», var den klare meldingen.»

Hva er det som kan være så viktig at det ikke tåler dagens lys? Med hvilken intensjon påberoper noen seg retten til sensur? Hvem gavner det at sykehusenes prosesser holdes hemmelig? Jeg vedder ansettelsen min på at det ikke er pasientene.

Vi som engasjerer oss i omorganiseringen, funksjonsfordelingen og prioriteringer er på ingen måte overrasket over redaktørens opplevelse. Like fullt står det stor respekt av Innherred og Rein som stiller seg til for hugg.

Christian Myrstad

Lege