Innlegg

Faglig kunnskap - nødvendig for ledelse i sykehus!

Lav tilstedeværelse av medisinskfaglig kompetanse er bekymringsverdig.
Debatt

Den siste tiden har legene ved Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos sett med bekymring på lav tilstedeværelse av medisinskfaglig kompetanse i ledelse på det nye organisasjonskartet for norske sykehus generelt og særskilt i Helse Nord-Trøndelag.

Ledelse av norske sykehus har i følge M.S. Johansen, sosiolog og sykepleier, beveget seg fra legeledelse til todelt ledelse mellom leger og sykepleiere og til dagens situasjon med ønske om enhetlig ledelse. Dette beskriver hun i sin avhandling «Mellom profesjon og reform» som handler om fremveksten og implementering av enhetlig ledelse i norsk sykehusvesen. Haldor Byrkjeflot, professor ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, med spesialisering innenfor organisasjonsteori, ledelse og arbeidsliv har forsket på ledelse i helsevesenet. I sin avhandling «Modernisering og ledelse? samfunnsmessige betingelser for demokratisk lederskap» fra 1999 skriver han om hvordan ledelsesidealet i Norge har beveget seg fra det tyske, faglige idealet som vektlegger kompetanse innenfor virksomhetsområdet man skal lede, og over mot det nordamerikanske ledelsesidealet der ledelse oppfattes som en egen profesjon.

På tross av denne endringen er det fortsatt slik at ledere av mange viktige samfunnsinstitusjoner har faglig kompetanse relevant for organisasjonen de leder. Politidistrikt ledes som regel av personer med bakgrunn fra politiet med eller uten juridisk kompetanse. Advokatkontor ledes av jurister, skoler ledes av rektorer med lærerutdanning og universiteter av professorer.

Hvis man skal finne svar på hvorfor nettopp ledelse av sykehus har profesjonsnøytralitet som et prinsipp, må en se det i sammenheng med endring av eierskapsforholdet i norske sykehus.

Flere forskere, blant annet Tone Opdahl Mo, har påpekt at reformen om enhetlig ledelse, og dermed profesjonsnøytral ledelse, fra 1999 (iverksatt 2001) er et eksempel på hvordan New Public Management som styringsforståelse kom inn i norske sykehus. Den norske samfunnsviteren Torjesen har argumentert for at fokuset på et tydelig lederansvar vokste frem som konsekvens av helseforetaksreformen, der fristilling av sykehusene fra fylkeskommunen etterlatte et styringsbehov.

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 er det ikke anledning til å dele opp ansvaret for en organisatorisk enhet mellom flere ledere. Loven åpner imidlertid opp for at ledere på alle nivå kan delegere oppgaver og beslutningsmyndighet til andre. Flere studier fra 2003- 2004 som så på gjennomføringen av enhetlig ledelse i sykehusene etter innføringen i 2001, fant at enhetlig ledelse i liten grad ble gjennomført i praksis.

Det man fant var at ledelsesansvaret for sykepleierne ble delegert til en avdelingssykepleier dersom lege var avdelingsleder og omvendt. Bakgrunnen for en slik deling av ledelsesansvaret er enkel å forstå. Som leder er man ikke bare en administrator. I personalansvaret ligger det også en forventning om å hjelpe medarbeiderne til å utvikle seg faglig og yte sitt beste. Man har også et ansvar for å si ifra dersom jobben som blir gjort ikke er god nok. God ledelse kan ikke forventes dersom man ikke faktisk forstår jobben ansatte gjør.

En annen studie utført av T. Sveri ved Rokkansenteret påpekte at det i forkant av reformen om enhetlig ledelse ikke hadde blitt gjort noen vurdering av hva man faktisk kunne oppnå med en totalansvarlig leder i en sykehusorganisasjon. Videre skrev Sveri at forsøk på å reformere ledelsesstrukturen artet seg mer som et politisk spill der vilkårene for pleie- og behandlingsarbeidet i sykehusene kom i annen rekke.

Leger har historisk sett hatt et faglig ledelsesideal, men erfaring fra faget man skal lede er ikke nok. For å lede en helseinstitusjon må personen ha en forståelse av helsevesenet som en helhet, og se ansvaret man har for både den enkelte pasient og samfunnet. Legeforeningens tidligere juridiske direktør Anne Kjersti Befring, som også har erfaring fra blant annet Helsedirektoratet, skriver i et blogginnlegg på helserett.wordpress.com at interesse for ledelse er en grunnleggende forutsetning. Videre må en være personlig egnet og ha gode kommunikasjonsferdigheter. Befring påpeker også at en leder må være opptatt av sine medarbeidere og se muligheter for utvikling. Hun trekker frem kunnskap om det som skal ledes som et viktig moment for at lederen skal klare å bruke kompetansen og ressursene i bedriften riktig. En legespesialist har slik sett et godt grunnlag for å drive god helseledelse og videreutvikling av helsetjenesten, dersom man klarer å fylle den hybride rollen man har i møtet mellom faglige interesser og samfunnets behov.

Det trenger ikke, og bør ikke, være leger i alle lederposisjoner i et helseforetak. Sykehus er svært komplekse organisasjoner å lede og man trenger perspektiver fra ulike fagområder skal man lykkes med å skape en bærekraftig helsetjeneste for befolkningen. Men det bør være et tilstrekkelig antall ledere i organisasjonen med medisinsk kompetanse, slik at faglig hensyn blir vektlagt i stor nok grad opp mot for eksempel økonomiske hensyn.

Man kan ikke se bort i fra det faktum at legespesialisten er premissleverandør for den helsetjenesten sykehusene leverer, nemlig spesialisthelsetjenesten. Slik vil det alltid være, uavhengig av hvilket ideal organisasjonskartet er tegnet etter.

Tillitsvalgte for Yngre Legers

Forening, Helse Nord-Trøndelag

Sonja Glasø Medalen

lege i spesialisering i medisin,

Sykehuset Namsos.

Anna Hjorth-Hansen

lege i spesialisering medisin,

Sykehuset Levanger

Gry Therese Heir

lege i spesialisering i ortopedi,

Sykehuset Namsos

Bente Mogaard

lege i spesialisering i anestesi,

Sykehuset Namsos