Ingen tilfeldigheter i Julekrybben

Her er den siste historien fra jula vi har lagt bak oss.

Logobilde Idar Kjølsvik

Debatt

Se for deg det nyfødte Jesusbarnet. Kanskje på et julekort eller et kunstverk, eller aller helst som julespill på skolen eller andre steder. Rundt det nyfødte barnet står det helt bestemte figurer. Disse bare MÅ være med. For eksempel behøves gjetere, mens det kun sjelden er med rørleggere eller IT-ingeniører. Av dyr behøves okse og esel, ikke katt eller elefant. Og så videre. Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig, for figurene som er med gjenfinnes i fødselsfortellingene hos Matteus og Lukas, samt i den eldste kristne tradisjonen. Her er det ingen tilfeldigheter, figurene har bestemte betydninger og forteller en historie og inneholder tro.

Jeg prøver å forklare:

Maria. Maria er selvfølgelig med i fødselsfortellingen fordi hun er den som føder. Men hvem var hun? Jo, hun var svært ung, kanskje bare fjorten år gammel. Hun var av god familie, onkelen er øversteprest i templet i Jerusalem. Dét er hennes «formue». Foreldrene heter Anna og Joachim og har lite penger. De var fornøyde med at datteren var forlovet med en skikkelig kar, som kunne brødfø en ny familie. Maria hadde imidlertid et stort problem, hun var blitt gravid så alt for tidlig. Uten å være gift. Attpåtil hevdet hun at det IKKE var kjæresten som var faren til barnet. Det var Den Hellige Ånd som hadde kommet over henne…. Dette kunne bli hele familiens undergang! Tenk dere hvordan det var å skulle fortelle den historien til mor og far. Og til kjæresten…

Josef. Josef var en voksen mann, kanskje enkemann. Han satte opp hus, og hadde sin egen bedrift. Hvor mange ansatte, vet vi imidlertid ikke. Også Josef var av solid slekt, han nedstammet fra kong David og var vel ansett i hjembyen. En «hederlig mann», står det. Men rik var han ikke. For å komme seg frem, må han ta eselet til hjelp. Han er håndverker og tilhører nok det vi kan kalle nedre mellomklasse. Han har nok til å stifte familie, og et lite overskudd som var nok til at barna kunne gå på skole. Han skulle gifte seg, og gledet seg egentlig til det. Inntil problemet havnet i fanget på ham, når forloveden blir gravid. For han visste så inderlig vel at han ikke var far til barnet!

Gjeterne. Gjetere holder til ute under åpen himmel både natt og dag, året igjennom. Gjetere var helt nederst på rangstigen i samfunnet og kunne som regel ikke stifte familie. For å si det med rene ord, var gjeterne de som var for dumme og for stygge til å få seg dame. Fattige var de også. Men nettopp til dem er det englene åpenbarer seg først. Ingen andre enn de dumme, stygge dameløse gjeterne får høre englenes lovsang om Frelseren som er født og fred på jord. Julenattsangen som siden er blitt sunget i hver eneste gudstjeneste de neste totusen årene – Gloria in Excelsis Deo. Nettopp gjeterne blir de aller første til å tilbe Guds Sønn. Dét forteller hvordan det ifølge Jesus skal være i Guds Rike. De siste skal bli de første – og de første de siste. For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds Rike.

Julekrybber er en katolsk tradisjon, og fra nå og frem til jul er det utstilt 140 krybber fra over 20 land i Lutherstiftelsens bokhandel i Oslo.Foto: NTB

Konger – vise menn. De første – altså kongene – skal altså bli de siste. Og slik var det på Julenatten også. De tre kongene kom for seint! Gjeterne hadde vært der for lenge siden. Kongene gikk nemlig først omveien til kongen i Jerusalem, ikke direkte til stallen i Betlehem. For å forstå dem, må vi tenke tilbake på Noah og arken hans. Etter den store flommen ble Noah stamfar til alle mennesker. Og Noah hadde tre sønner; Sem, Kam og Jafet. De tre sønnene dro ifølge tradisjonen til hver sin verdensdel. Sem dro til Europa, og etterkommerne hans ble hvite i huden. Kam dro til Asia, og etterkommerne hans ble brune. Jafet dro til Afrika, og etterkommerne hans ble svarte. Slik ble menneskeslekten spredt ut over jorden. Når Guds Sønn blir født, samles den spredte menneskeheten på nytt. Afrikanernes, asiatenes og europeernes konger Kasper, Melchior og Baltasar samles, og reiser sammen til Betlehem for å tilbe Guds Sønn. Slik blir det åpenbart at Frelseren tilhører hele menneskeheten, og ikke bare ett enkelt folk, slik man før hadde tenkt.

Engler. Engler er det mange sorter av. Både kristendom, jødedom og islam har engler. I Juleevangeliet er det snakk om en skytsengel, nemlig Gabriel. Og om massevis av «småengler», i dette tilfellet kjeruber. Skytsenglene har som sin oppgave å komme med budskap fra Gud, og alle «småenglene» tilber og lovpriser Gud. Slik samles altså alle typer engler og kommer sammen når Frelseren fødes. Dét er ett av poengene her. Et annet poeng er at englene tilhører himmelen, mens menneskene tilhører jorden. Slik samles altså både «himmel og jord» og blir ett i Julenatten.

Okse. Oksen var hjemme i stallen da Josef og Maria og alle de andre kom. Det var hans krybbe den nyfødte ble lagt i. Oksen er symbolet på jødefolket. Oksen er et rent dyr ifølge Det gamle testamentet og jødisk tro. Derfor var det selvfølgelig at Messias kom til det jødiske folk.

Esel. Men så enkelt var det ikke, for eselet var også tilstede da Frelseren ble født. Og eselet er et urent dyr. Eselet er slik symbolet på alle «folkeslagene», alle «hedningene». Altså nordmenn, nigerianere, kinesere, spanjoler, engelskmenn, thailendere….ja, alle som ikke er jøder. Og nå, i julenatten, samles både okse og esel rundt krybben i fred og fordragelighet. Jøder, palestinere, arabere - alle sammen.

Sauer. Gjeterne kom med den første julegaven til det nyfødte barnet, et lite lam. En lamunge. Her er poenget at lammet viser frem mot hvem Jesus er. Jesus kalles «Guds lam», og er han som «bærer verdens synd». Det er døperen Johannes som kaller Jesus det, og bakgrunnen er «Sonofferet» i det gamle testamente, det var en voksen bukk, en «syndebukk» som hvert år ble pålagt folkets synder, og deretter sendt ut i ørkenen for å dø. Slik syndebukken døde, døde også Guds Lam, Jesus, på korset for menneskenes synder – men da nærmer vi oss Påsken med stormskritt, og vi skynder oss å slutte her.

Takk for i år, kjære lesere i Innherred. Og God Jul!

Idar Kjølsvik

Professor, Nord universitet