Refleksjon

Mellom et tapt og et alternativt land

Et sted mellom en legitim vei, smugling, stjålne penger og en reise som kan ende med døden.
Debatt

Da krigen begynte i Syria i 2011 trodde de fleste at det var en krisetid er den ene siden skulle vinne seierstrofeet, uavhengig av ofrene og retningen som var blitt ødelagt.

Alle trodde at det etter en tid med drap, arrestasjoner og kidnapping ville Syria bli som før. Det som siden har skjedd, og nå på slutten av 2017 spør det syriske folk som fortsatt er i live: hvordan kunne alt skje – og hva slags person er jeg der jeg nå er?

I begynnelsen var det de bemidlede som emigrerte på grunn av omstendighetene. Med den økende krisen begynte også en langsiktig forskyvning der også de fattige og med ulik økonomisk status kom på flukt.

Når det gjelder den rike klassen, har den søkt om et humanitært asyl i andre arabiske land. Den har fått sikret sin bankkonto og kan fortsetter sitt liv som før, men innenfor andre geografiske genser.

Derimot har de lavere klasser ikke hatt sjansen til å løpe bort, de er blitt tvunget til å søke det nærmeste arabiske nabolandet - Jordan. Der er de blitt mottatt i leirer som er elendige, hvor de ikke greier å håndtere menneskene på en god måte. Media bringer daglig bilder av fattige mennesker med helsemessige og sosiale sykdommene som plager dem. Her skjer salg av kvinner og her florerer andre fysiske og psykiske problemer.

Mellom Khalifa-havnen i Emiratene og den trøstesløse Zaatari-leiren i Jordan forblir et stort segment av syrer fanget i krigen. En del har ikke ønsket ikke å reise ut av landet, slik som min far som bestemte seg for å være i Syria under krigen. De bærer en del av deres nasjonalitet og patriotisme i seg for å overleve. Middelklassen sliter med å leve i verdighet i en daglig kamp mot høye priser, arrestasjoner og seksuell trakassering – det blir som to kriger på en gang slik det også var i IS-områder. Disse ulykkelige menneskene solgte alt de hadde for å komme vekk fra krigen, til å begynne med kunne eller ville de ikke. Til slutt ble det skjebnen.

Når jeg leser statistikk over antall døde, foreldreløse og krigen skaden krigen har påført land og mennesker tenker jeg bare på en ting, hva har folket gjort for å betale denne pris?!

De mange små barna har sinte øyne på grunn av en global kamp etter makt og penger. Når denne blodige krigen slutter, vil øynene fortsette å spørre. Men dessverre kjære barn. Ingen har svar til dere. Vi skulle alle ha opplevd å være mellom et tapt land og et alternativt land.

Reem Alatasi

Flyktning fra Syria. Bosatt i Verdal. Utplassert på språk- og arbeidstrening i lokalavisa.