«Vi trenger ikke et monsterbygg som ekskluderer oss fra kjente omgivelser, slekt og venner»

«Utbygging» av eldreomsorgen startet med nedlegging av 24 sykeheimsplasser, konstaterer pensjonist Astri Vikan.
Debatt

Far min var en klok og kunnskapsrik mann. Som eldre gjorde til en vane å gå en ettertankens tur hver nyttårsaften. Far var født i 1912 og døde i 1997. Han var med på å bygge opp velferdsstaten. Han var stolt over dette store tverrpolitiske prosjektet som hadde dyp forankring blant folk flest. Han var stolt over å ha bygget framtida for barna sine på verdier som ga oss og alle andre muligheter til utdanning, god helse og en trygg alderdom. Han var stolt over å ha vært med på å bygge et sikkerhetsnett rundt innbyggerne. Han var med i det store fellesskapet som ennå kjente utryggheten etter krigsårene, som hadde erfart at det beste samfunnet bygges ved at alle sikres mulighet til å leve et meningsfylt liv, basert på en rettferdig fordeling av fellesskapets innsats og goder. Han trodde på og arbeidet for en solidarisk velferdspolitikk.

Far trodde at det var slutt med å stå med lua i hånden og motta almisser fra de rike som lettet sin samvittighet. Han var overbevist om at vi ikke på nytt skulle komme tilbake til et samfunn hvor de rike blir rikere, hvor det å ha dårlig råd er forbundet med skam og skyld, forsterket av veldedighet.

Som politiker var far av den oppfatning at han var en ombudsmann for innbyggerne. I min oppvekst hadde vi stadig besøk av folk fra bygda som ville legge fram sin sak for far. Han mente at tillit kunne bare oppnås gjennom nærhet til og respekt for bygdas folk.

Hvordan kunne så far si «alderdommen er en forbannelse? «Det var en sorg for han at han så fort ble glemt. Den store kompetansen han satt inne med fra et aktivt liv i samfunnets tjeneste var plutselig ikke interessant for den nye generasjonen av samfunnsbyggere. Han var blitt gammel. Han var blitt pensjonist.

Eldreomsorg fikk ikke den plassen i velferdsutvikling far hadde forutsatt, sykeheimer ble ikke bygd ut i tråd med løfter om dekning av behovene. Den uverdige eldreomsorgen ble et begrep og personifisert med pensjonisten Per Hovda som i 1990 som satte fingeren på den dårlige eldreomsorgen. Som vi husker, førte det til at Stortinget vedtok den såkalte eldremilliarden som skulle løfte den kriserammede eldreomsorgen opp på et anstendig nivå. Det måtte gå så langt at en egen verdighetsgaranti ble vedtatt for å ivareta eldres behov for et helhetlig helse- og omsorgstilbud.

Historien om utbygging av eldreomsorgen er derfor en historie om de brutte løftets politikk.

Far hadde rett, og fikk rett.

Vi som er pensjonister nå har vokst opp under solen av velferdsstaten. Vi har bedre helse og høyere levealder enn våre foreldre. Alle er sikret en grunninntekt gjennom pensjonen, selv om størrelsen og økende økonomisk ulikhet også slår ut blant oss pensjonister. Vi har tatt for gitt at velferdssamfunnets verdier også gjelder de av oss som får en svekket helse, psykisk eller fysisk i de siste leveårene. Kan vi stole på det? Vi ser nå konturene av en politikk som vil redusere velferdstjenestene. «Eldrebølgen» er ikke det vi bør være redde for. Det vi bør være redde for er at vi på nytt får et samfunn hvor pengeboka avgjør hvordan du har det i hverdagen og hvor ryggmargsrefleksen, solidariteten med dem som trenger bistand forsvinner. Svekkelse av eldreomsorgen er velferd på avveier.

Eldreomsorg har siden 1988 vært et ansvar for kommunene. Det første politikere, administratorer og fagfolk bør slå fast er : «Jeg vil ikke akseptere et dårligere tilbud for de eldre enn det jeg vil akseptere for meg selv».

Jeg har gjort fars vane til min. I løpet av 2017 fikk jeg øyeåpnere når det gjelder holdningen til oss eldre, vist gjennom politiske og administrative vedtak i hjembygda Verdal., som for eksempel: «Utbygging» av eldreomsorgen startet med nedlegging av 24 sykeheimsplasser, reduksjon i hjemmetjenestene, avlastingstilbud og forebyggende tiltak, begrunnet i økonomi og behovet for en tenkepause for administrasjon og politikere.

Planen er å sentralisere eldreomsorgen ved å samle institusjonshelsetjenestene i et gigantbygg. Gigantbygget blir foreslått lagt på en tomt som idretten i lang tid har sett for seg til sitt bruk. Ingen alternativer er blitt utarbeidet. Det er ingen åpning for offentlig høring eller tverrpolitisk enighet. Dette blir kalt tidenes velferdssatsing av politisk ledelse.

Konsekvensene av nedlegginga er at flere eldre får en vanskelig hverdag og pårørendes belastning øker. Forslag om å gjenåpne nedlagte plasser avvises. Alternativet, når presset blir for stort, er å plassere pasienter med tilhørighet i Verdal på Inderøy.

Alle får ikke den hjelpen de trenger. Fylkeslegen åpnet tilsyn med helseomsorgen i Verdal kommune vinteren 2017. Det ble konstatert lovbrudd i tildeling av sykeheimsplass. Ytterligere 7 klager på omsorgstilbudet ble mottatt av Fylkeslegen i løpet av året.

Kritiske spørsmål til eldrepolitikken i aviser og offentlige fora blir ikke besvart eller definert som oppkonstruerte. Enkelte blir sågar beskyldt for å skape utrygghet blant bygdas eldre. Gjentatte krav om lovbestemt medvirkning i planlegging og utforming av eldreomsorgen blir konsekvent avvist.

Ønsker for 2018:

Det er mye som tyder på at verken Verdal eller andre kommuner har en god nok oversikt over behovene og realiteter i eldreomsorgen. Det har dessuten skjedd en glidning i verdigrunnlaget når det gjelder de eldres sak, omsorgsbegrepet er svekket til fordel for økonomisk tenkning. Omsorg kan ikke prisfastsattes som annen forbruksvare. Effektivitets og lønnsomhetskrav gjør at man slutter å se den omsorgstrengende som person. Vi har blitt en utgiftspost.

Vi trenger ikke et monsterbygg som ekskluderer oss fra kjente omgivelser, slekt og venner. Vi trenger ikke ansiktsløse byråkrater. Vi trenger mellommenneskelige relasjoner, nok kompetente helsearbeidere, stabilitet og forutsigbarhet, vi trenger en desentralisert eldreomsorg.

God og verdig eldreomsorg handler om forståelse, holdninger, verdier, innlevelse, sympati og tid, mot, kreativitet og fantasi. Omsorg handler om relasjonen mellom hjelpegiver og hjelpemottager Omsorg er et samarbeidsprosjekt.

Politikerne er valgt for å være våre ombud. Så langt er det er det mitt inntrykk at kommunestyrerepresentantene har abdisert fra denne rollen som min far så som nødvendig for å skape tillit. Det kan se ut som alliansen med administrasjonen er sterkere. Mister politikerne vår tillit får vi et demokratiproblem og vi får velferd på avveier. Et nyttårsønske er at ombudsrollen får en renessanse slik at vi kan bygge tillit og samarbeide om en felles sak- eldreomsorg.

Vi ønsker alle å bidra til det felles beste. Da far ble fratatt denne muligheten bøyde han nakken.

Vår generasjon har en helt annen mulighet. Vi behøver ikke å finne oss i å bli neglisjert, devaluert eller oversett. Det beste med 2017 var utallige eksempler på et gryende opprør mot en uverdig behandling enten det gjelder oss som enkeltpersoner eller gruppe.

Godt mot og godt nytt år!

Astri Vikan

Pensjonist