Det er nok ingen enkel jobb rådmannen har hatt lagt bak seg. Etter kommunestyrets vedtak om ikke å øke eiendomsskatten må det kuttes andre steder. Lista som ble lagt frem kan vel på mange måter gå innunder definisjonen ostehøvelmetoden. Juletacoen til de ansatte kan ryke, støtte til lag og foreninger kuttes, og foreløpige besparelser på vakante stillinger. Man ser allerede konturene av en økonomi som mest sannsylig ikke kan friskmeldes etter disse rundene heller.
Ikke mye å hente. Storparten av pengene i en kommuneøkonomi er basert på øremerkede statlige overføringer. Man har ikke stort slingringsmonn verken den ene eller andre retningen. I tillegg viste en beregning som Senter for økonomisk forskning la frem rett før jul at Verdal kommune allerede driver svært effektivt, og det er noe også rådmannen påpeker i sin mulighetsstudie.
En kommune må ha utvikling. Det er en vanskelig balanse. Man må kutte, men samtidig passe seg så man ikke «sparer seg til fant». Det hjelper kanskje akkurat nå, men det er gjerne slik at det man tar fra noen poster, ikke minst på forebygging, kan man fort få igjen i andre budsjettposter. Det er også viktig at ikke utviklingsarbeidet blir skadelidende i disse rundene. Kutter man i utviklingsarbeidet vil en ha begrenset mulighet til å utvikle et bedre og mer effektivt tjenestetilbud. Det å ha langsiktige mål og planer, skape fremdrift på tvers av etater, utvikle prosjekter og søke prosjektmidler er til det positive for kommunene, og en god mulighet til å spe på økonomien. Men det igjen må man ha folk ansatt til å gjøre.
Arbeiderpartiet i Verdal kan nå fort komme i den posisjon at de sier «hva var det jeg sa?». Samtidig kan man spørre seg om hvor godt utgangspunkt man hadde hvis manglende økning av eiendomsskatten var det som veltet hele lasset. Arbeiderpartiet og deres samarbeidspartnere har i høy grad preget prioriteringene av verdalsøkonomien over mange år nå, og må ta sin del av skylden for en sårbar kommuneøkonomi.