Konsertarrangør Jan Engen i Trondheim har fått mye oppmerksomhet for sitt utfall mot søknadsbyråkratiet i fylkeskommunen. I et leserinnlegg i Adresseavisen denne uka spissformulerte han godt, da han fortalte om søknadsskjemaet han måtte gjennom for å søke et beskjedent kulturtilskudd til en konsert han står bak. ... «hadde jeg ikke visst bedre så ville jeg trodd at satan sjøl og Gammel-Erik har møttes på den gamle fylkesgrensa med et soddspann og en femlitersdunk hjemmebrygg på bordet. Der har de så bestemt seg for at nå skal vi lage selveste søknadsskjema fra helvete.» Han ga til slutt opp og la søknaden til side.
Torsdag fortalte lokalavisa om forbøndene fra Jämtland som i år har valgt å holde seg borte fra Marsimartnan i Levanger. Åke Sjödin, som har deltatt på den tradisjonsrike martnan siden 1992, var oppgitt over holdningene han er møtt med hos martnasarrangøren. Martnan er blitt for byråkratisk, ifølge Sjødin, og viste blant annet til kravet om dokumentasjon og avtale som stilles for at forbøndene skal få dekket utgiftene de har hatt når de frivillig har tatt turen over grensa for å kaste historisk glans over martnan.
For kontrollerende. Begge disse sakene har helt sikkert flere sider. De er heller ikke helt like, men begge representerer et symptom på en tiltagende byråkratisering og kontrollifisering fra det offentliges side. De viser en opptreden som ikke bidrar til vitamininnsprøyting og stimulering av de gode ideer, men som heller bidrar til å ta livet av dem. Dette har bare tiltatt over de siste årene, selv om også de som er ansvarlig for og lager disse uhåndterlige regelverkene er klar over all motstanden mot dem. Det offentlige lager seg systemer som i altfor liten grad åpner for å utvise skjønn og tro på det gode i mennesket. «Da er det leit å sitte med en følelse av at noen tror vi ikke opptrer ærlig», sier den svenske forbonden.
Bedre å si nei. Jeg er stygt redd for at den utviklingen vi ser ikke kan snus. Vi ser kulturer innenfor det offentlige som forsvarer disse systemene og som blåse i kritikken fra dem som synes dette blir tungvint og uhåndterlig. Det ser ut til å straffe seg for den byråkraten som tar sjansen når den byr seg, som utøver skjønn og er løsningsorientert. Utviklingen er uheldig, men praksis ser ut til å ha festet seg.
(Lederkommentar i Innherred 24. februar 2018)