Nyttårsaften er tid for minner, både gode og mindre gode, men mest av det første. Etter som det jeg skriver nå skal leses på nyttårsaften var det naturlig å skrive om en nyttårsaften opplevelse. Den går helt tilbake til 1973. Jeg var nykomfimert og med prestehanda på hodet hadde jeg lov til å gå på fest.
Jeg var så heldig å vokse opp i Helgådaln på 60 og 70 tallet. Her var det tradisjon å invitere bygdas voksne befolkning til nyttårsball. Jeg husker det som om det var i går da jeg fikk den første invitasjonen i posten. YES. Endelig skulle jeg få lov til å gå på fest. Jeg var voksen. Det er noen milepæler i et menneske sitt liv. For meg var dette det endelige bevis på at jeg ikke lenger var et barn. Jeg tror ikke verken lensmann Knut Olav Røstad eller kommunens ungdomskontakter er enige med meg at det var på tide å gå på fest, etter dagens regler.
Men nyttårsball ble det, og hvilken opplevelse. I konfirmasjonsdressen møtte jeg opp like etter åpningstid og ble stående nede i gangen en lang stund før jeg våget meg opp i salen. Da jeg kom opp følte jeg at alle så på meg. Her var festen i gang som den brukte å være på bygdas samfunnshus. For meg derimot var det spesielt. Det var min aller første fest. Så plutselig startet musikken å spille fra scenen. Jeg fant en plass ved av noen jeg kjente. For meg var musikk noe som kom ut fra radio og TV. Her spilte noen live fra en scene og jeg satt og hørte på - fantastisk. Så var dansen i gang og en eldre dame bød meg opp til dans. Jeg torde ikke si nei, men danse kunne jeg ikke så det ble med bare denne ene dansen - denne kvelden.
Da klokken nærmet seg 24.00 ble det oppbrudd i salen uten at jeg skjønte hvorfor. Da jeg kom ned i gangen fikk jeg en forsmak på hva som skulle skje. En rakett var blitt tent på og sto og stanget oppunder taket. Skal ikke si at jeg ble sjokkert fordi jeg ikke skjønte hvor farlig det var. De fleste hadde med seg en eller flere raketter som var festet på en trestang. Disse ble satt ned i en tom flaske, og det fantes det mange av i Volden denne kvelden. Vinden var derimot sterk så flaskene veltet når rakettene hadde blitt tent på. Så var infernoet i gang.
Rakettene kom svømmende etter veien som en laksestim på vei til sin gyteplass. En annen freste over veien og inn i skolebygget, ikke på jakt etter lærdom, men som en hønsehauk i flukt. Så raste en mellom beina på en dame i finkjole så kulene freste oppunder kjolen. En ungdom hold rakettstanga i hånden og tente på. Den nye finskjorta ble ødelagt og han fikk stygge brannsår oppover handa. Jeg husker så godt at faren hans var rasende fordi han hadde ødelagt den nye skjorta. Ingen forståelse over de mange brannsårene nei.
Alle, mer eller mindre beruset hadde det kjempeartig uten at det skjedde alvorlige ulykker. Dette kan vel bare kalles for flaks. Hadde Hans Rotmo vært hjemme denne nyttårsaften hadde denne hendelsen helt sikkert blitt klassikker i Vømmølhistorien. Han var opptatt med å ferdigstille sin første plate som våren etter kom som en rakett inn over det norske land-uten historien om Nyttårsballet på Lunheim.
Rakettene hadde kommet til Norge bare noen år før så folk var ikke vant til å bruke dem i en så stor forsamling. I dag er mange av de farligste typene forbudt og opplysningene om fyrverkeriets farlige side veldig belyst. For nyttårsballene på Lunheim i Volden ble rakettene dessverre slutten. Bare et par år senere ble det slutt på grunn av redselen for en alvorlig ulykke.
Tidene forandrer seg, og vi mennesker må stadig vende oss til nye ting som kommer og går. Tenk bare på det nyeste av alt – smarttelefonen. I kveld på nyttårsaften vil alle sitte med nesen nede i telefonen og sende eller motta snapp eller meldinger hele tiden. Kanskje kommer det en hilsen fra tante Anna og en snapp fra en kompis i Kina. Må vi følge med på dette og svare umiddelbart? Kan det tenkes at vi om 20 år snakker om hvor usosiale vi var i 2016 som ikke hadde tid til å snakke med hverandre pga. noe som vi kalte smarttelefon.
Les også: Penger-penger-penger = makt, men gir det lykke, spør Odd Helge Roksvåg.
Jeg husker også da TV en kom i midten av sekstiåra. Da var det sendinger bare på kveldene. På dagene kunne vi sitte og se på pausefiskene som svømte att og fram på skjermen. Ingen stor underholdning men det var nytt og måtte læres å bruke. Sånn er det med alt.
Til slutt. Vær forsiktig med fyrverkeriet. Ikke så lurt å blande denne aktiviteten med for mye alkohol. Kanskje kan det være sosialt å legge telefonen i en kurv og la praten gå på en sånn kveld.
Godt nytt år!
Odd Helge Roksvåg
Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet AS