Regjeringen har inngått forlik med Venstre og fått kommune- og regionreform i bytte mot utflytting av 1200 arbeidsplasser fra Oslo. I kjølvannet av reformen vil det skapes nye vinnere og tapere.

Selv i den postfaktuelle tidsalder kan det være nyttig å ta en titt på fakta. Ikke overraskende er det flest fylkeskommunale arbeidsplasser i Steinkjer – knappe 600, men andelsmessig er det Grong som topper statistikken med sju prosent. Forklaringen er enkel: Det å ha videregående skole i en liten kommune gir synlige utslag på statistikken. I enn-så-lenge-fylkeshovedstaden Steinkjer er nær seks prosent av arbeidsplassene fylkeskommunale. I Levanger og Verdal, som begge har videregående skoler, er andelen henholdsvis to og drøye tre prosent.

I alle de mer eller mindre jevnstore byene i Nord-Trøndelag ligger andelen kommunale arbeidsplasser på om lag 20 prosent. Det er i de små kommunene kommunen som arbeidsgiver blir som hjørnesteinsbedrifter.

I Røyrvik, Fosnes og Høylandet er godt over 40 prosent av arbeidsplassene kommunale. I to av de tvangssammenslåtte kommunene – Leka og Nærøy – er mer enn 30 prosent av arbeidsplassene i kommunal sektor, mens den tredje tvangssammenslåtte kommunene Vikna har høyest andel av arbeidsplasser innenfor privat eller offentlig forretningsdrift (72 prosent).

På grunn av univerfsitet og sykehus er det Levanger som har desidert flest statlige arbeidsplasser av de nordtrønderske kommunene. 26 prosent av arbeidsplassene i kommunen er statlige.

De tvangssammenslåtte kommunene vil miste kommunale arbeidsplasser, og mye av motstanden mot kommunesammenslåing i små kommuner er grunnet i frykten for tap av medbestemmelse, arbeidsplasser og innbyggere. Men det er liten grunn til å tro at de vil vinne kampen om de foreslåtte utflyttede statlige arbeidsplassene. Det vil gi dårlige odds å legge penger i potten på at Landbruksdirektoratet havner på Leka. Det er altså ikke de samme kommunene som taper arbeidsplasser på kommunereformen som vinner kampen om de statlige arbeidsplassene som inngikk i hestehandelen.

Jeg har registrert at enkelte politikere i Levanger etterlyser en mye mer offensiv strategi fra egen kommune i kampen om statlige arbeidsplasser. Det hevdes at Levanger kommer bakpå, mens en i Steinkjer og Stjørdal har mer framoverlente politikere. Å være framoverlent er blitt et nytt honnørord. Det gjelder å være mest mulig framoverlent, selv om man risikerer å gjenfinne seg selv på kne med panna i bakken.

Stedsattraktivitet har langt på vei erstattet distriktspolitiske virkemidler. Kommuner må greie å være attraktive for å tiltrekke seg nye arbeidsplasser, innbyggere og turister. Taper man attraktivitetskampen har man kun seg selv å takke og det blir en alles kamp mot alle.

Hvis vi igjen tar et blikk på statistikken er det ikke Steinkjer eller Stjørdal som kan skilte med flest statlige arbeidsplasser. Det er Levanger med 26 prosent. I Steinkjer er andelen 12 prosent og i Stjørdal nær seks. Det er Namsos som ligger nærmest Levanger med 18 prosent. Verdal har kun døye to prosent. Forklaringen er selvsagt at både Namsos og Levanger har sykehus. Vurdert ut fra stistikken bør altså Levanger si seg rimelig fornøyd med egen uttelling, men samtidig er dette et resultat av fortidens kamper og nå er det nye kamper som skal kjempes.

Steinkjer fikk for noen år siden hovedsete for Distriktssentret og nylig fikk de vedtak om nedlegging av NIBIO på Kvithamar og ny oppbygging på Steinkjer. Leser man aviser er det lett å få inntrykk av at en utflytting av Landbruksdirektoratet skal tilfalle Steinkjer. Det synes nærmest å ha blitt skapt en forestilling om at det eneste naturlige stedet for landets landbruksforvaltning er Steinkjer. Der er det nemlig så mye landbruk at alt av landbruksadministrasjon nærmest hører hjemme der. Dette er selvsagt en skapt forestilling og det finnes andre norske kommuner som kunne ha skapt samme forestilling. Men det er altså Steinkjer som har greid å skape den og den synes å ha feste seg på en måte som det er umulig å argumentere mot. Nærmest naturstridig. Denne forestillingen kom neppe av seg selv, men trolig mer som en følge av målrettet arbeid over lang tid fra flere aktører. Eller dyktig politisk håndverk, om en vil.

Levanger og Verdal må skape sine egne forestillinger og kjempe sine egne kamper og det holder trolig ikke å sende ordfører til hovedstaden for å fortelle at man gjerne vil ha sin del av disse arbeidsplassene. Levanger er tradisjonelt sett en skoleby og også på utdanningsfeltet vil det komme kamper. Verdal har potensial til å befeste sin posisjon som kultur- og entreprenørkommune. Man kan gjerne mislike at verden har blitt slik, men som innstilling holder det neppe for å få sin del av godene.

Oddveig Storstad

Førsteamanuensis Høyskolen Kristiania