Alle har vi flere roller som skal bekles i hverdagen. Mange opplever at det er store kontraster og konflikter mellom disse rollene, blant annet mellom jobb og det vi har lyst til å engasjere oss i på fritiden. Og hva er egentlig sosialt akseptert i 2017? Jeg har møtt folk som synes det er «dristig» og nesten litt uansvarlig at jeg som til vanlig er leder i en bedrift, kan kaste meg ut i galskapen som aktør i Arnulf Hagas frodige og til tider burleske teater-univers. De tenker nok at livet på de skrå bredder kan undergrave min posisjon som leder eller meningsbærer i «mer seriøse» sammenhenger. Men heldigvis synes de fleste at dette er befriende eller at det er den mest naturlige ting i verden. Jeg pleier å svare perifere kritikere og de mer måpende at min innstilling til livet er at man kommer lengst med å være seg selv, det vil si stole på at å være seg selv er godt nok. Og jeg pleier å si at de som ansatte meg visste hva de fikk. Jeg vil tilføye at jeg aldri har erfart eller følt at mitt engasjement på scenen har skapt problemer for meg blant kolleger eller i mitt profesjonelle nettverk, snarere tvert imot - mange gode profesjonelle relasjoner er utviklet med basis i samtaler om teater eller andre fritidsaktiviteter.

Troen på at å være seg selv er en god strategi har jeg ikke lært fra barnsben av. Jeg hadde det jeg vil karakterisere som en trygg og god oppvekst i Malm på 60-70 tallet. Men når jeg ser tilbake så var nok rammene for hva som var sosialt akseptert relativt trange - å være seg selv hadde sine klare begrensninger. Du greide deg godt hvis du var gjennomsnittlig sosialdemokratisk grå. Og de aller fleste syntes å trives godt i denne grauten. I mitt årskull på skolen var det for eksempel ingen skilsmissebarn. Eller, har jeg funnet ut i ettertid, det var faktisk ei jente som vokste opp sammen med en mor som var alene om omsorgen. Vi trodde imidlertid på historien om at «Pappa’n til Mari er matros på de syv hav». I stedet for å utløse skam og avsky ble dette oppfattet som noe eksotisk.

Det fantes heller ingen som var åpne homofile i Malm. Det skulle ha tatt seg ut! Homoer fantes, men det var i Rissa og andre fjerne strøk. I ettertid har jeg jo funnet at det var flere peppermøer og stuppul gammelungkarer som faktisk hadde en avvikende seksuell legning, en hemmelighet de tok med seg i sin ensomme grav. Apropos avvikende legning, vi hadde et par ihuga blottere i bygda! Men de som ble utsatt for disse ble ikke tilbudt krisepsykiatri, dette ble pussig nok oppfattet som krydder og lattervekkende hendelser i en ellers noe grå og konform hverdag.

Jeg husker også første gang det kom det som på den tiden ble kalt for en neger til Malm. Folk gikk mann av huse og stimlet seg sammen på det lokale samvirkelaget i håp om å få se dette mennesket på nært hold. Hva individet av afroamerikansk opprinnelse tenkte om dette opptrinnet vites ikke, det var neppe en god opplevelse.

Det var en del mennesker som åpenbart ikke passet inn i disse normene. De gikk under sekkebetegnelsen bygdeoriginaler. Bygdeoriginalene representerte noe annet enn normalkasusen gjennomsnittlig grå. Dette var fargerike personer som kunne ha gjort stor suksess i dag. Det litt merkelige er at bygdeoriginalene ble tatt godt vare på i lokalsamfunnet, mobbing forekom bare unntaksvis. Og hvis noen utabygdes, for eksempel på den legendariske plattdansen i Sprova, prøvde seg med noen morsomheter, da ble det slagsmål; Ingen køddet med vår bygdeoriginal!

Hvilke normer gjelder for de som vokser opp i dag? Det slår meg ofte at ungdommen i dag er mye mer tolerante, det gis rom for varianter og avarter av normalen som var totalt utenkelig i «gamle dager» (farsken, jeg kom ikke utenom begrepet!). Derfor er det paradoksalt at mange unge føler på et forventningspress som er hinsides med nærmest uoppnåelige idealer definert av reklame, media eller de kuleste folka. Fremfor alt må man bli sett og likt.

Jeg tror kanskje forklaringen til paradokset ligger i at i dag må du være alt annet enn gjennomsnittlig. Du må gjerne være annerledes, men du må være det til gangs! Er du for A4 risikerer du å havne i det fryktede utenforskapet.

Tilbake til mitt utgangspunkt, det beste er å være seg selv; Det går en grense et eller annet sted. Et velfungerende samfunn er avhengig av at vi til en viss grad evner å tilpasse oss hverandre, navlebeskuelse og selvrealisering må balanseres opp mot kollektiv tilpasning og samhandling. Begrepet «Å være seg selv nok» stammer fra Peer Gynt og henspeiler til at man kan bli så selvsentrert at man turer av gårde uten evne til å ta hensyn til hvilke konsekvenser dette kan få for andre. Og kanskje blir skylappene så store etter hvert at man mister seg selv på veien. Det er ikke bærekraftig å bli for høy på seg selv over tid. Det har jeg selv erfart, det hender at til og med jeg får nok av meg selv. Da kryper jeg instinktivt inn i modusen gjennomsnittlig sosialdemokratisk grå, og blir der til livet igjen lokker på meg.

Per Anders Folladal

Kulturpersonlighet, daglig leder i Proneo