Det er kanskje litt 2016 å skrive om Donald Trump. Men jeg gjør det likevel. For her om dagen fikk jeg lettere hetta.
Det bygget seg opp da han brukte sine første presidentminutter, til å nekte å svare på spørsmål fra CNNs reporter. Eller fake news som ferskingen erklærte CNN. Kanalen som er en av de store innen nyere global pressehistorie. Det internasjonale gjennombruddet kom under Golfkrigen i 1991, da CNN som eneste vestlige nyhetsselskap, hadde reportere inne i Irak.
Om å være seg selv (nok)
Alstadhaug – en uslepen diamant
Anonyme kilder er langt fra en solskinnshistorie for pressen. For anonymitet er problematisk, og skal brukes med omhu og fornuft. Og dette er og vil være en vanskelig grensegang. Derfor har norsk presse i sin Vær Varsom-plakat at «kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson». Og både i Norge og i USA pågår en stadig debatt om bruk av anonyme kilder. For eksempel strammet New York Times inn på sin bruk av anonyme kilder i mars 2016.
Men det bør være langt fra kritikk av pressens metoder, til regulering i form av forbud ved lov. Og Trump sitt forslag er ikke bare dumt, det er farlig. For anledningen til å bruke anonyme kilder er en viktig grunnstein i en fri presse. Noen ganger livsviktig. Men jeg er jo bare lille meg, og Donald er en av verdens mektigste menn. Og i mange tilfeller har landet mitt en tendens til å se vestover og følge etter. Derfor blir jeg svett.
Men så var det faktisk en helt annen grunn som utløste at jeg fikk hetta. For det handlet om min egentlige Donald. Min første Donald. Donald Duck! Det var Donald det. Barndommens beste antihelt. Som med all sin feilbarhet lærte meg å lese, og som smittet meg med leseglede. For sånt starter ikke med Hamsuns Victoria, Jon Fosses Trilogien eller Mi briljante venninne av Elena Ferrante - som apropos anonymitet skriver sine bøker under pseudonym. For meg startet lesinga med Donald. Og hetta fikk jeg den dagen da sønnen vår på 6 år, etter et nyhetsinnslag på NRK, sa: Donald e jo en slemming!
Etter noen nyanseringsforsøk og tilføyelser om at Trumpen er demokratisk valgt, gikk det opp for meg at jeg har en jobb å gjøre. For da dette utsagnet kom, fantes det egentlig bare en Donald i 6-åringens verden. Den trumpe varianten. Og det er nesten forsømmelse på linje med at ei innvandrerfiendtlig Pippi skulle blitt valgt til statsminister i Sverige, uten at jeg hadde rukket å gjøre kidsa kjent med Astrid Lindgrens Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe.
Derfor var jeg et lett bytte da jeg ramla over annonsen. Om at Donald Duck & co øker barns leselyst. Så nå får vi litt god gammeldags Donald i postkassa hver uke. Og får passet på at en ny generasjon i alle fall får med seg enda en Donald på veien. Min Donald.
BERIT FIKSE
skribent
Jotulverk.no