Tomatene trengte vann og jeg registrerte en del ugress som var lykkelig uvitende om mitt hat. Solen tittet fram, og jeg kjente den varme. I dag kunne nytes, og dunjakken fra i går kunne henge på knaggen. Jeg ønsket meg en tur i min kajakk. I stedet pakket jeg for Mosul. Hva trenger man å ta med seg i en av verdens verste krigssoner der alt er i ruiner, og mennesker er uten alt. Skal jeg ta med rettetanga liksom?
Som alltid, før en reise som denne, var det fullt kaos inni meg. Det er en kamp mellom krefter som sier: Jeg vil ikke, og de som sier: Jeg vil. Det er et kaos av følelser, fra frykt, usikkerhet, og faktisk redsel, til spenning, glede og en barnslig yrhet. Jeg tenkte sakte, og ble lett distrahert av bagateller. Plutselig kostet jeg gulvet. Så kom jeg på at jeg måtte ikke glemme hodelykten.
Les også: 84.000 har lest Oddnys tale: – Tuller du?
Så var det spørsmålet som dukker oftest opp i mitt hode, og som oftest blir spurt når journalister og andre vil høre om mine opplevelser: Hvorfor gjør jeg dette?
Igjen og igjen spør jeg dette. Det må spørres, for jeg må vite. Ferden jeg legger ut på er slett ikke risikofri. Komfortsonen er forlatt for lenge siden. Jeg skal inn i territorier som er ukjente. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre en god eller dårlig jobb.
Det var da jeg hørte om de 20 barna jeg visste at jeg måtte dra. «Det kom en gruppe barn i alderen 7-14 år», fortalte min kollega meg på telefon. «Alle hadde mistet foreldrene sine og de flyktet alene. De er helt forlatte.» Jeg så dem for meg der i ørkenen ved Mosul. Alene. Redde. Tørste og sultne. Barn skal ikke være alene, tenkte jeg. I alle fall etter at de har vært vitner til at foreldrene deres ble drept. Jeg husket barna som hadde flyktet fra Irak i Beirut. Så alvorlige, redde og tilsynelatende uten en framtid. Jeg tenkte på de mørke kveldene uten en voksen som beskyttet dem.
«Jeg beklager å måtte si dette, men det virker som om lykken kommer når man begynner å hjelpe andre.»
Skal man unnlate å gjøre det som er riktig om det involverer en risiko? Skal man ikke hjelpe andre når det koster oss noe? Skal vi slutte å bry oss når det blir ukomfortabelt vise omsorg? Skal vi bare gi av overfloden vår, eller skal vi gi så det kjennes?
Dette er spørsmål jeg ofte stiller meg selv, og som jeg mener alle bør spørre seg selv. Det finnes ingen fasitsvar på disse spørsmålene, for vi må ta stilling til dem hver for oss. For min del har jeg kommet fram til at om jeg virkelig tror at alle liv er like verdifulle, så må jeg også vise det med mine egne handlinger. Ikke handlinger som er dumme og ubetenksomme, men handlinger som viser at jeg forstår at mine privilegier ikke nødvendigvis er min egen fortjeneste. Jeg må også vise, i mine handlinger, at det jeg har fått ikke er mitt. Jeg er en forvalter av goder. Det er mitt valg hvordan jeg bruker godene. Jeg kan bruke dem på meg selv, eller jeg kan dele.
Så jeg er på vei. Til Mosul. Det kommer til å gjøre vondt, men det er riktig. Når jeg vender tilbake etter endt oppdrag venter kajakken min fortsatt på meg. Sannsynligvis vil flere soldager komme. Jeg kan vende tilbake til mennesker jeg har savnet og lengtet etter, og vite at relasjoner blir styrket når man velger å se bort fra seg selv og mot dem. De som er her i Norge, og de som er på flukt i Irak.
Oddny Gumaer
Leder i organisasjonen Partners Norge
PS: Denne teksten ble som dere har lest skrevet torsdag ettermiddag, like før Oddny Gumaer dro til Mosul i Irak: «Jeg sitter på fly mot Istanbul og det er sekunder før vi tar av. Jeg skrev dette akkurat nå og håper det er OK», skrev hun i den medfølgende e-posten. Dette er altså ferskvare! Red.anm.