Jeg anser meg som privilegert som fikk vokse opp på bondegård. Særlig om sommeren da det sydet av liv under slåttonna og hvor kontakten med dyra i sommerfjøset opplevdes som spesielt nær og varm. Og om kvelden var det bading i elva eller i sjøen. Men anledning til noe særlig ferie ble det ikke. Med unntak av den årlige ekspedisjonen fra Malm til Verdal, turen til Soria Moria! Hvert år fra jeg var tre år til jeg ble tolv la vi ut på den eventyrlige reisen.

Selve bilturen er en historie for seg. Kort fortalt ble den lille Ford Anglian fylt til randen med familie, kaffe og solbærsaft. Noen ganger hadde vi med besteforeldre, og da måtte vi yngste ta plass i rommet under hattehylla. Det kunne være både tett og klamt, og min eldre bror hadde en enestående evne til å få meg sur og sint, selvfølgelig uten at mine foreldre fikk med seg at tumultene i baksetet var hans skyld. Som regel ble det kjøpt is da vi kom til Steinkjer, halvveis i etappen. Normalt fungerte dette bra og roen senket seg atter i bilen.

Da vi ankom Soria Moria var det som en ny og eventyrlig verden åpenbarte seg. Jeg løp ut av bilen og rundt i hele parken for å få oversikt over alle herlighetene. Deretter gikk jeg systematisk og storøyd løs på alle attraksjonene, en etter en. Først det ruvende Soria Moria-slottet – det var her den vakre prinsessa bodde og slottet var fylt til randen med gull og sølv! Men det huset også et ni-hodet troll, og det er nok grunnen til at jeg aldri våget meg helt bort til slottet.

Så var det Berget det Blå. Her var det bare små striper av dagslys som slapp inn og avslørte at hulen var fylt opp med glitrende skatter. Og Bukkene Bruse som jeg kjente fra eventyret bodde her. Til og med den store samlingen med merkverdige røtter som sto på utsiden kom liksom til live – her var det både troll og hekser. Det er fabelaktig hvordan noen nøye utvalgte røtter arrangert med enkle tekstiler og andre effekter, stimulerte fantasien nok til at de ble levende rett foran oss.

Alle dyrene var også populære. Jeg var vant til dyr, så dette er ikke den mest minneverdige delen av parken for min del. Men jeg husker godt da lillebroren min som ikke kunne lese skiltet med advarsel, stakk fingeren inn gjennom nettingen og ble bitt av rødreven, etterfulgt av infernalsk hylskriking og mengder med trøste-is. Og da han i et ubevoktet øyeblikk slapp ut alle kaninene og hele familien ble engasjert i en diskret kaninjakt for å unngå den helt store skandalen.

Et annet øyeblikk jeg ikke glemmer er da min far for første og siste gang i hele sitt liv brøt en regel (så vidt jeg vet); Jeg ble oppmerksom på at han beveget seg sakte bakover med hånda på ryggen mot og inntil den store geitebukken. Jeg registrerte at det oppsto nærkontakt og far avanserte hurtig noen meter bort fra gjerdet, og et lurt smil bredte seg over ansiktet hans. Jeg kunne lese, på gjerdet sto det et svært skilt med teksten «Gi ikke bukken tobakk!», og i øyekroken så jeg en takknemlig og fornøyd bukk som gomlet og åt Petterøe’s nr 3.

I 1975 var eventyret over, jeg ble tenåring og eventyrparkens far Sverre Vestvik døde og parken ble avviklet. Det er utrolig å tenke på hva denne mannen fikk bygd opp over en femtenårs-periode. Fantasi, evne og drivkraft skapte en attraksjon og en opplevelse som på mange måter var forut for sin tid, etableringen skjedde 25 år før Hunderfossens spede begynnelse. Soria Moria skapte antakelig store ringvirkninger med sine 20.000-30.000 besøkende hver sommer. Det kan nevnes at Verdal kommune hadde i overkant av 9.000 innbyggere på denne tiden.

Juli-måned er tiden hvor ferien kommer og tar de fleste av oss. I beste fall en tid for rekreasjon, nye impulser og inntrykk, tiden for påfyll av batterier som skal gi oss energi som skal vare gjennom vinter og lange mørke netter. Men ferie kan også være tiden for stress, anstrengt trivsel og bekymringer for utilstrekkelig bankkonto. 4 av 5 nordmenn planlegger at de skal på ferietur i sommer. Av disse skal 2 av 3 reise til utlandet. I snitt vil hver husstand svi av nærmere kr 45.000,- på ferieturen, ikke rart at stadig flere hevder at de egentlig ikke har råd til dette. Samtidig ser vi at veksten av utenlandske turister i Norge øker markant. De ser åpenbart noe eksklusivt i vår andedam som vi selv kanskje lever for tett på og derfor ikke oppdager.

Alle har selvfølgelig godt av å komme seg til utlandet en gang i blant. Det er sunt å betrakte Norge fra utsiden, det gir perspektiver og kanskje vi ser at vi nødvendigvis ikke er verdens navle i ett og alt. (Men da gjelder det å styre unna Den norske Baren, hvis ikke havner du rett i navle-loa!) I tillegg er det så godt å komme heim etter en sydentur, da blir vi et lite øyeblikk minnet på hvor frodig det er her på Innherred, hvor frisk lufta er, og hvor godt melka smaker.

Og trenger vi egentlig reise østenfor sol og vestenfor måne for å finne vårt Soria Moria?

Per Anders Folladal

Leder i Verdal Teaterlag, daglig leder i Proneo