Som liten var jeg ofte på Stjørdal. Det var der mormor bodde. På Stjørdal hadde de to ting som vi ikke hadde på Levanger. De hadde rulletrapp og svensk TV. Det var stas å kjøre rulletrapp på Domus og eksotisk å ha mer enn en TV-kanal. Til og med en utenlandsk en. Begge deler symboliserte at utviklingen liksom hadde kommet litt lenger på Stjørdal enn på Levanger. Senere fikk vi lyskryss på Levanger. På Verdal fikk de rundkjøring, og det var dit vi måtte når vi skulle øvelseskjøre på noe som lignet bykjøring. Noe senere fikk de for så vidt rundkjøringer på Steinkjer også. Kanskje i overkant mange.

I 2014 fikk Fosen sin første rulletrapp, behørig omtalt i lokalpressen. Symptomatisk nok kom den med et nytt kjøpesenter. I parentes er det fristende å føye til at få i Norge ennå har lært seg reglene for bruk av rulletrapp. Jeg lar meg ofte irritere over det. Det er ikke vanskelig, men altså: man står til høyre slik at de som vil gå kan passere på venstre side. Er du i London og ser en person som står til venstre i rulletrappa kan du være sikker på at vedkommende er nordmann.

Sist uke kunne vi lese i Adressa at det for første gang i Trøndelag har kommet opp veiskilt som viser at veien er «god nok til å bli klassifisert som motorveg». Det gjelder nye E6 mellom City Syd og Melhus. Det vil si at den oppfyller kravet om minst fire veibaner, midtdeler og en lengde på minimum fem kilometer. Også dette er et symbol på framskritt. Vi har kommet et steg videre, og med det er Trondheim blitt litt mer by. Det er altså ikke bare på mindre steder man får innretninger som symboliserer at man går fra noe lite til noe litt større.

Jeg skal ikke pårope meg å ha frekventert Biltema ofte, men det har hendt. Jeg tror likevel jeg kunne hatt et fullverdig liv uten umiddelbar tilgang til Biltema, men det ser selvsagt annerledes ut for folk med andre interessefelt når det gjelder handel. De har Biltema både på Namsos, Steinkjer og Stjørdal, men ikke på Levanger. Det har visstnok vært et savn og bedriften har en tid ønsket å etablere seg også her. Problemet er hvor.

Ifølge selskapet trenger de en tomt på fem mål for å dekke behovet for bygg og parkeringsplass, og det begynner å fylles opp rundt Magneten. Jordet mellom Mo Gård og Magneten er imidlertid ledig og egner seg utmerket. Ordfører Robert Svarva synes å være enig i at dette er et godt alternativ. «Vi må klare å løfte blikket og se framover», sier han i avisa.

Etablering av Biltema på jordet representerer altså for ordføreren framskritt og han synes ikke han gjør jobben sin som om han ikke legger til rette for framtidig vekst og utvikling. Å ta i bruk jordene til Mo gård for mer handel er noe innbyggerne i Levanger trenger.

Gårdens eier er uenig og ønsker ikke det han omtaler som ”mammutanlegg” på egne jorder, og det er heller ikke enighet innad i ordførerens eget parti om å ta dyrkamark til handelsområde.

Jordene det er snakk om er ikke ledige i ordets rette forstand. De brukes til matproduksjon. De er altså allerede næringsareal, men tilhører altså ikke en næring som representerer det vi forstår som framskritt. Landbruk er verken en ny eller voksende næring og hensynet til dyrkajorda blir derfor oppfattet og omtalt som en bremsekloss for framskrittet.

Problemet er bare at vi har så forsvinnende lite dyrkajord i dette landet at det er gode grunner for at ikke mer bør forsvinne. Det er mulig å argumentere for at nettopp jordvern er å «klare å løfte blikket og se framover». Framover i betydningen matsikkerhet for kommende generasjoner. Det er grunn til å tro at behovet for mat overlever Biltema.

Gårdsbruk selges til landbrukstakst og ikke til markedspris, og differansen gjenspeiler den økonomiske verdien jord brukt til matproduksjon, kontra nær sagt all annen bruk, har. På den måten tilsløres verdien av den ikke-fornybare ressursen som dyrkajord i realiteten er. Selv om vi i dag er i en situasjon hvor vi kan importere alt vi trenger av mat, er det ikke sikkert det vil vedvare. Det skjer ting i verden og det er derfor nasjonal matproduksjon er noe vi har av hensyn til oss alle, og ikke fordi bønder skal få være bønder. Går vi litt tilbake i tid finnes det presidenter i USA det er verdt å sitere: Nasjoner som ødelegger matjorda, ødelegger seg selv (Franklin D. Roosevelt, 1937).

Rulletrappa på Domus på Stjørdal er for lengst borte, men har fått evig liv gjennom Hans Rotmos sang Bønder i rulletrapp. Det er ikke engang handelsvirksomhet i kjelleren på det gamle Domusbygget. Det er blitt bowlinghall.

Oddveig Storstad

Førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania