Spaltisten

Benkepryd eller foregangskvinner?

Hvordan kan dette ha skjedd? Det likner en revolusjon, skriver dagens spaltist om kvinnens inntog i Kirken.
Spaltister

I morgen setter Skogn museumslag fokus på kvinners kår i Norge. Journalist og forfatter Magnhild Folkvord foredrar om Fredrikke Marie Qvam og Betzy Kjeldsberg. Selv spør jeg om kristne kvinner er «benkepryd eller foregangskvinner?». Som god professor blir vel svaret da kanskje «begge deler»? Vi får se. I Trønder-Avisa sto kronikken «Kristen feminisme» nå på onsdag og her på Innherred har vi også all grunn til å snakke om den avgjørende betydningen kristne kvinner har hatt for samfunnet.


Spaltisten

Bønder i rulletrapp

Oddveig Storstad drodler rundt fremskritt i samfunnet.

 

Fordi jeg selv er mannlig prestefrue og bruker tid og krefter på å støtte presten min og barna hennes, har jeg sett en revolusjon på nært hold. For Kirken er ikke som før. Kirken blir i stadig større grad ledet av kvinner. Vårt eget bispedømme er det beste eksemplet på det. Her i Nidaros blir det nå to kvinnelige biskoper side om side – det er ikke veldig lenge siden at det ikke fantes slike i hele verden. Maria Jepsen i Hamburg var historiens aller første i 1992.

Den norske kirkes erkebiskop – som fortsatt kalles «preses» - er kvinne; Helga Haugland Byfuglien. Den nye Nidaros biskop er kvinne; Herborg Oline Finnset. Biskopens stedfortreder er Domprosten i Nidarosdomen, og sannelig heter hun Ragnhild Jepsen. Den mektigste personen i forvaltningen er stiftsdirektøren, og hun heter Gunn Karlsaune. Ja, til og med sjefen over trønderske bedehus lyder navnet Inger Brit. Rødberg til etternavn, og hun er regionleder i Normisjon.

Her på Innherred er halvparten av presteskapet kvinner, tendensen er stigende. Kvinner er også samtlige menighetspedagoger og trosopplærere. Av diakonene er det kun Egil på Skogn som holder stand på manne-skansen. I frimenighetene og de kristne foreningene er det også kvinner på alle hold. Katolikkene er de eneste her hos oss som fortsatt må ha mannlig prest – og han har nonner og søstre på flere hold, som holder styr på ham.

Christine Waanders og Sabine Kjølsvik, to kvinnelige prester på Innherred, og en del av den «revolusjonen» som Idar Kjølsvik skriver om som dagens spaltist. Foto: Anja H. HellandFoto: Anja Helland

ha skjedd? Det likner en revolusjon. I Norge har vi opplevd en kristen, feministisk revolusjon. Men den er underkommunisert, og nesten ikke forsket på. For det er jo vitterlig ikke slik i særlig mange andre land. Mannsmakten er tung i de fleste deler av Guds Rike. I både de katolske og ortodokse kirker er regelen at kun menn ifører seg prestekjoler. Slik er det som regel også hos pinsevenner, karismatikere og frikirkelige verden over – da uten kjole. Men ikke her i Norge. Her blir kvinner pastorer både hos pinsevenner, metodister, baptister, i Frelsesarméen og mange andre steder. Sverige, som har så godt som identisk åndelig historie som vi, har i likhet med oss kvinnelig erkebiskop. Men Norge og Sverige tilhører unntakene i den verdensvide kirke. Den kristne tradisjonen verden over sliter fortsatt med å gi kvinner sin rettmessige plass.

Norge er altså på mange måter et unntak. Og det har en årsak. Men den er knapt forsket på, og den er underkommunisert. Tradisjonelle likestillings-bevegelser har nok ofte vært kirke- og religionskritiske, og har derfor kanskje ikke hatt interesse av å fortelle om likestillingens religiøse røtter og forutsetninger.

Edvard Hoem forteller om dette i et nylig utkommet intervju i Dagens Perspektiv: «I 1814 spela kyrkja ei avgjerande rolle i den prosessen som gav oss Grunnlova. Det haugianske lekfolket sette i det 19. og det 20. hundreåret sitt uutslettelege stempel på demokratiseringa av samfunnet, stemmerettskampen, utviklinga av velferdsstaten og humaniseringa av rettsvesenet. Blant pionerane for kvinneleg stemmerett var det også kristne kvinner og menn som gjekk i fremste rekkje, i det dei ikkje fann grunnlag for at det skulle vera nokon skilnad på kvinne og mann, verken framfor statens institusjonar eller framfor Gud. Den første kvinna som vart vald som kommunestyremedlem i Norge, var den djupt truande føregangskvinna Ingeborg Torstejnsson frå Elverum.» Og dette er jo faktisk ny og nyttig folkeopplysning for de fleste av oss. (http://www.dagensperspektiv.no/2016/PLOT/et-levende-hap)

Edvard Hoem tar et fruktbart grep når han vil forstå Norge og samfunnet vårt i dag, han ser tilbake på Hans Nielsen Hauge. Det moderne Norge starter på mange måter med ham. Det gjelder like mye i industri og handel, som i samfunns- og kirkeliv. Og med Hauge kommer et helt nytt syn på både mennesket generelt og kvinner spesielt.

Hoem sier følgende i det nye intervjuet: «Og det samme sto Hans Nielsen Hauge for, ikke sant. Men Hauges kvinnesyn er blitt svindlet bort, også av sekulære feminister som later som likestillingskampen først begynte på 1880-tallet. Men i Hauge-bevegelsen var kvinner allerede fra slutten av 1700-tallet faktisk ledere for en stor del, i Østerdalen og Trøndelag. Tenk bare på lekpredikanten Sara Oust…».

Edvard Hoem har et særs godt innsyn i både historie og samfunn, men han er likevel ikke vitenskapsmann. Han er forfatter. Likevel støttes han helt og fullt i den nyeste forskningen. Den kanskje fremste eksperten på kristen feminisme, er faktisk forsker ved vårt eget Nord universitet; Linda Helen Haukland. Hennes arbeider skal jeg selv nyttiggjøre meg i morgen, når det årlige Alstadhaug-seminaret går av stabelen.

Hovedpoenget er at Hauge mente at hvert eneste menneske kunne la seg inspirere av Jesus Kristus, ikke bare prester og øvrighet. I møte med Gud er det ingen forskjeller mellom kvinner og mann, fattig og rik. Og denne tanken om en religiøs allemannsrett hadde god støtte hos Martin Luther, det var nok viktig. Samtidig lot den religiøse frigjøringen seg overføre til andre samfunnsfelt. Kritikk av det religiøse regimet lot seg utvikle til politisk kritikk.

Hans Nielsen Hauge brøt også med tidens syn på kjønnsroller. Han ikke bare utfordret normene for arbeidsdeling mellom menn og kvinner i samfunnet, men han lot også kvinner drive forkynnelse og ha lederverv i bevegelsen. En hel rekke haugianere ble valgt til riksforsamlingen i 1814 – dog ingen kvinner, det tillot ikke datidens norske demokrati. Men så fort det var mulig, satt kvinnene også i valgte forsamlinger – og som nevnt, var altså det aller første kvinnelige kommunestyremedlemmet i Norge – selvfølgelig – en kristen kvinne i arven etter Hans Nielsen Hauge.

Hjertelig velkommen til Alstadhaug i morgen!

Idar Kjølsvik

professor ved Nord universitet