Spaltisten

Det skjer i verdens rikeste land

Behøver vi egentlig noe mer enn Brød og Sirkus?
Spaltister

Jeg innrømmer det glatt. Jeg har tidvis følt meg heldig og privilegert som har vokst opp og som bor i Norge. Jeg har sett på nyhetene fra godstolen mens jeg har gomla potetgull og drukket øl, og tenkt at jaggu er det mye elendighet der ute i den store verden. Men det var før valgkampen slo innover oss.

Nå er jeg i tvil, kanskje vi har det ganske stusselig og vanskelig vi som bor i Norge også? Ulven banker snart på stuedøra, hijab er et kjempeproblem, kyrne fiser hull i ozonlaget, oljen som vi egentlig ikke liker tar snart slutt, medisinene er for dyre, folk i busserull er antakelig smartere enn folk i dress, det koster skjorta for en øl, skattetrykket er kvelende og Lothepus har gått på en skattesmell på grunn av Farmen-premien – for å nevne noe. «Og dette skjer i et av verdens rikeste land!» er omkvedet.

– Jeg har tidvis følt meg heldig og privilegert som har vokst opp og som bor i Norge. Men det var før valgkampen slo innover oss, skriver Per Anders Folladal. Foto: Halvard Alvik, NTB scanpixFoto: Alvik, Halvard, NTB scanpix

Hva er greia med å være verdens rikeste land lissom? Hvert år blir alle land vurdert ut fra kriteriene grunnleggende behov som mat og vann, trygghet og kriminalitet, helse, miljø, utdanning, samt politisk og personlig frihet. I tillegg måles kjøpekraften per innbygger. Og det viser seg at Norge gjør det skarpt i denne konkurransen. Det er altså en myte at Norge bare står på pallen i marginale konkurranser som kombinert og melkespannhiving – i levekårsundersøkelsen konkurrerer vi med hele verden.

Som om dette ikke er nok, til tross for at mange knapt har hatt blund på øynene i frykt for skjebnen til K’en i KRLE-faget, så har FN i 2017 også kåret Norge til verdens lykkeligste land. Hovedbegrunnelsen er at vi har gode velferdsordninger, godt ivaretatte menneskerettigheter, og vi har et velutviklet demokrati kombinert med en sunn økonomi.

På sosiale medier får vi bekreftet at vi er lykkelige innimellom - vi deler gjerne at vi har besteget en fjelltopp, fanget fugl eller fisk, blitt bestemor, vært på en oppskrytt engelsk fotballkamp, har gått Birken, eller bare har nytt et godt måltid #denfølelsen. Men når det kommer til velferdsordninger, politikk eller økonomi – da er det øyensynlig ikke mye å glede seg over. Det er ikke småtterier som staten frarøver oss, som politikerne ikke forstår, og som samfunnet ikke ordner opp i. «Og dette skjer i et av verdens rikeste land!» Jeg kan knapt huske å ha sett på Facebook at noen har uttrykt at de er svært godt fornøyde med tingenes tilstand i Norge. Bortsett fra at vi har masse frisk luft og vakker natur, men det er det jaggu ikke politikerne som skal ha æren for!

I Norge får de aller fleste dekket sine grunnleggende behov som mat og tak over hodet, samt personlig trygghet og økonomisk sikkerhet. Når det gjelder sosiale behov og anerkjennelse, så søkes det løst på ymse vis. Sosiale medier er en utvei som vertfall de mest misfornøyde synes å finne stor glede i.

Toppen av kransekaka, også kalt Maslows behovspyramide, er selvrealisering. Vi er i den unike posisjonen at vi har mulighet til å gjøre det vi har lyst til, det som gjør hver og en av oss tilfredse og lykkelige. Griper vi sjansen? Eller ligger vi der som en Cæsar og blir foret med vin og druer og er fornøyde med tingenes tilstand? Behøver vi egentlig noe mer enn Brød og Sirkus?

Jeg ligger og vaker på toppen av kransekaka og tenker ofte på om jeg får ut det beste av livet mitt, og om jeg får brukt mitt engasjement og mine interesser positivt. Som regel så kommer jeg fram til at jeg stort sett har fulgt leveregelen «Det er bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse», underforstått at jeg har kastet meg ut på dypt vann mer enn en gang på områder som har utfordret komfortsonen kraftig. Og jeg merker at jeg blir oppgira når det dukker opp nye muligheter og at ting skjer! Bedre det enn å bli en feit katt som bare venter.

Ære være alle som engasjerer seg, til glede for seg selv og andre. For folk som brenner for noe, som vil noe, og som får ting gjort. Takk til dere som tar verv i lag og foreninger, og som holder liv i frivilligheten. Takk til politikere som sørger for at vi fortsatt kan leve etter de demokratiske idealene i et fritt land.

PS! Norge er ikke lenger verdens beste land å bo i, vi ramlet ned fra førsteplassen i 2015 til sjuendeplass i 2016. Hovedårsaken er at overvekt og livsstilssykdommer trekker kraftig ned. Så logg av og ta deg en tur ut – trekk inn den friske lufta og grip mulighetene som dukker opp underveis. Og benytt deg gjerne av stemmeretten, den er ikke en selvfølge.

Leder Verdal Teaterlag, daglig leder i Proneo