Vi har i mange år hørt at gutter faller utenfor i skole og jobbsammenheng. Hvilke muligheter er det vi gir guttene? Da jeg var gutt hadde vi ikke så mange muligheter, men ordet «falle utenfor» hadde vi aldri hørt. OK, jeg falt utenfor låvebru en gang og falt utenfor hoppkanten på ski, men aldri utenfor som de sier nå. På den tiden ble gutter og jenter oppdratt helt forskjellig. Hvorfor skal ikke gutter få være litt rampete nå til dags også, og jentene få lov til å være litt jålete hvis de selv vil?

Jeg var nok en av disse som var så urolig at jeg helt sikker hadde fått en diagnose med massevis av bokstaver, hadde jeg vært barn i dag. Det blir påstått at jeg var så urolig og rampete at sanitetsdamene i Volden hadde det som egen sak på et møte. Bortsett fra sanitetsdamene var de fleste fornøyd med at vi gutter var aktive i 1960-åras Norge. Barnehageåra hadde vi i elva og i skogen. Her klatret vi i trær og fisket i elva. Jeg datt både ned fra tre, og datt ut i elva før jeg begynte på skolen. Vi fikk lov til å utvikle vårt «guttegen» Jeg påstår ikke at alt var bedre før, men en mellomting av dagens hadde nok vært bra.

Hva er det ungene i dag holder på med? I barnehagen er de veldig aktive og mye ute i naturen. Jeg liker mye av det jeg ser i barnehagen. De er «møkrått» når de kommer hjem. Det er et godt tegn.

Noen starter på skolen allerede som 5 åringer. Dette er alt for tidlig, spesielt for guttene. Å sitte i ro så lenge ved en pult som 5 åring synes jeg er barnemishandling. Da tenker jeg på meg selv som femåring. Jeg hadde ikke ro til å sitte stille i noen minutter. Da jeg startet på skolen var jeg 7 år. Det gikk ikke mange dager før vi begynte å bruke friminuttene til å spille fotball og kaste ball. Lærerne var med og spilte fotball i lag med oss. Å vinne kampen for hvert friminutt var det viktigste i verden. Så sloss vi litt, men pytt hva gjorde vel det. Vi guttene fikk mannjevne oss mot hverandre. For den som var liten som jeg, var det mange harde tak. Men vi ble herdet. Utover i barneskolen er det friminuttene jeg husker best. Vi konkurrerte om alt. Sprang 60 meter der læreren tok tid. De beste ble sendt på Verdalsøra for å konkurrere med andre barneskoleelever en gang i året. Det husker jeg med stor glede. Her var de som ikke var like fysisk med som heiagjeng.

Ingenting av dette er lenger lov. Slåssing er det vel ingen som savner, men det å konkurrere fysisk er ikke lenger lov. Det er jo dette gutter liker å gjøre. De får ikke herdet seg på noe vis. I stedet for å få ut aggresjonen, beholder de den inne i seg. Når den en sjelden gang slipper ut, blir de stemplet med diagnoser og masse bokstaver. Og hvor i all verden er det blitt av sløyd som fag? Dette var et fristed for de som var best på praktisk arbeid. Her ble de flinke elevene satt på plass av praktikerne. Veldig viktig for selvfølelsen for de som flinkest i dette.

Ikke nok med det. Når de skal til skolen blir veldig mange skysset med bil av foreldrene. Dette er en snillisme som rammer barna. Selv var jeg så heldig å ha en skolevei på 2,5 km. Vi gikk, syklet eller gikk på ski hver dag. Dette tror jeg har vært en av grunnene til at min kropp fortsatt er i noenlunde bra stand. Litt service her og der, men stort sett bra etter alderen. Noen vil vel si at hodet aldri har vært bra, men jeg har klart meg uten å falle utenfor. Får ikke barn sin dose fysisk aktivitet, vil den fysiske formen og motorikken blir så dårlig at det vil slå ut i eldreomsorgen for full styrke når denne generasjonen blir gamle. Alle barn burde hatt en lovfestet rett til å ha en time fysisk aktivitet pr. dag i skolen. Dette har de lærde snakket om i mange år, men i stedet har det blitt mere testing og konkurrering om hvem som er best til å lese og skrive. Jeg påstår at fysisk aktivitet i dag er nedprioritert i skolen. Nå skal også sang ut av skolen. Alt som er artig skal bort. Skolen er blitt en plass der for dem som er faglig dyktige. De som sliter med basisfagene, og er mer praktisk anlagt sliter med dagens skoleplaner.

Et situasjonsbilde fra 60- og 70-tallets Norge. Odd Helge Roksvåg forteller litt fra egen oppvekst, og synes barn og unge i dag er om-ringet av for mange beskyttende regler.

Når de starter med fotball er det ikke lov å vinne fotballkamper. Det er jo det både gutter og jenter liker. Knive om å vinne fotballkampen og knive om å bli best i skiløypa. Der får de ikke sette opp rangert resultatliste før de er 13 år. De får ikke lov til å bryne seg mot hverandre på en ordentlig måte som vi fikk lov til. Gutter er ikke ment til dette pusekatt-livet. Hjemme sitter ungene og ser på en telefon eller en eller annen skjerm. Mangelen på fysisk aktivitet gjør barn, og spesielt gutter, syke. Vi beskytter unger så sterkt at mange etter hvert faller utenfor når de skal ut av mammas fang. Ikke misforstå meg, mammas fang er fantastisk når man er liten, men man bør ikke bli der til man er 18 år.

Så blir de konfirmert. Da vi fikk presthanda på hodet var det et klarsignal for å gå på fest. Nå er det ikke foreldrene som bestemmer dette, men kommunen. De får ikke lov til å gå på fest før de er 16 år. Man er så redd for at de skal komme borti ett eller annet med rus, så de blir sittende i mors fang enda noen år. Man utsetter voksenlivet med å sitte foran PC en. Der bli mange sittende, og får ikke ta del i de muligheter som livet byr på. Mulighetene i dag er fantastiske, men vi må gi alle en mulighet til å være med i stedet for å stemple dem med en hel del bokstaver.

Når de er 16 år er de endelig klar for å utforske festlivet, eller? Nei da, ingenting er åpent for en 16-åring. Alle fester har snart fått 18-årsgrense. Skal de i Folkeparken, blir de holdt for seg selv. De må for all del ikke komme i kontakt med de som er eldre. De er potensielle skjenkere av alkohol. Dette må de spares for. Det artigste jeg visste var å sitte sammen med de eldre på fest og høre dem fortelle om de såkalte gamle dager. Historier som jeg senere har brukt litt av i et og annet revynummer. Ikke fordi de var dumme på noen måte, men de var gode fortellere. Nå sitter mange av de unge hjemme foran sin skjerm. Her er alt mye tryggere. De som ikke er hjemme har egne fester som ingen har kontroll på. Her blir det helt sikkert servert noe som er mye sterkere enn det man får kjøpt i Folkeparken. Fellesskap mellom generasjoner er ofret i beskyttelsens tegn.

Så blir de 18 år og plutselig er alt lov uten at ungdommene har øvd seg på voksenlivet. For mange går dette kjempefint, men noen, spesielt gutter faller fra underveis.

Alle disse beskyttende reglene er godt ment fra dem som har utarbeidet dem, men summen har blitt så alt for mye. Min påstand er at redselen for at barn og ungdommer skal bli utsatt for ett eller annet fører til en beskyttelse som noen tar skade av. Jeg skulle ønske at alle gutter og guttejentene fikk lov til å være «litt rampete stakkalong» som jeg var. Da får det ikke hjelpe om sanitesdamene tar det opp i sitt neste møte.

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet