Lørdag kveld braket Reformasjonen løs på Innherred. Stedet er Levanger kirke og 500-årsjubileet fører oss tilbake til 100-årsjubileet i Tyskland i 1617. Den gangen ble det besluttet å arrangere festgudstjenester i alle de reformatoriske områdene av Tyskland. Festgudstjenestene skulle feires med høytidelig musikk – for musikk er lyden av reformasjon.
Et av de største musikkverkene i 1617 ble skrevet av kantor Michael Altenburg (1584-1640), med tittelen «Gaudium Christianum» - latin for «kristen glede». Verket bredte seg utover hele sentral-Tyskland. Ekstra viktig er verket, fordi det er det eneste fra reformasjonsjubileet i 1617 som er helt bevart i dag. En kopi av verket ble funnet etter andre verdenskrig av Arno Paduch som har renskrevet notene og spilt inn musikken. Kantor Erling Nergaard og Levanger Kantori gir oss samme opplevelse nå i kveld – all ære til dem for det.
Harde hammerslag. Også det er lyden av reformasjon. Lyden av de 95 tesene som Martin Luther spikrer på kirkedøren i Wittenberg den 31. oktober 1517. Tesene handler om misbruk i kirken. Om Guds frelse som selges for penger. Om makta som sitter oppe i hierarkiet og ikke hos folket og de troende. Den må det bankes og hamres mot.
En lyd så godt som alle kjenner, er «Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge». Denne lyden er enda viktigere enn hammerslagene. De og tesene var på en måte noe negativt, de var mot misbruket, mot avlatshandelen. Mens sangen er positiv, den er for noe. Den er takk og lovsang. Sangen er tro. «Vår Gud han er så fast en borg». Det har lutherske kristne sunget og trodd i femhundre år.
Den lutherske reformasjonen er så mangt. Den innebærer ny kirkeordning. Nye trosbekjennelser. Nye samfunnsforhold. Nye institusjoner. Reformasjonen er altomfattende og har med mer enn troen og kirken å gjøre, den omfatter mye heller hele livet og hele samfunnet. Og aller mest er nok den lutherske reformasjonen en salmesang-revolusjon. For oss i dag er det utenkelig, men før Martin Luther fantes det altså ikke salmesang. Konsilet i Konstanz 1414 - 1418 tok regelrett og forbød det – samtidig som den første reformatoren Jan Huus ble brent på bålet.
ha funnets sang med kristent innhold allerede den gangen, men den ble stengt ute av kirken. Dette var kanskje et av de største feilgrepene den katolske kirken gjorde. For da Luther kom, satte han i gang en salmesang-revolusjon som folk ble veldig glade i og satte svært stor pris på. Den lutherske sangen trengte seg inn i hjertene på en helt annen måte enn det konsiler og trosbekjennelser kan gjøre.
Salmesangen var forbudt inntil Luther kom. Mens nå i dag, er den overalt i hele verden – også i den romersk-katolske kirke. Det er ikke mulig å tenke seg en kristen gudstjeneste uten å synge salmer og sanger. Og det var det altså Martin Luther som fant opp. Hverken mer eller mindre. Og det har bredt seg til hele verden.
Luther mente at musikken var en del av selve skaperverket, den eksisterte før syndefallet. Musikken kunne glede de bedrøvede, oppmuntre de fortvilede, neddempe et hatefullt sinn og drive djevelen vekk. Ikke rart at musikken ble viktig i reformasjonen.
Musikken driver vekk fanden selv og åpner himmelen opp for oss. «Eg veit i himmerik ei borg» klinger sammen med «Vår Gud han er så fast en borg». Den plassen i verden som jeg har vært på og som ligner mest på «himmerik ei borg» og «fast en borg», det er borgen Wartburg i Tyskland. Den er stor, sterk og vakker. Den ligger på et høgt fjell og har oversikt over alt landet rundt seg. Og i den borgen, der satt Martin Luther mens han oversatte Bibelen til tysk. Jeg har selv vært i rommet der han satt og skrev. Pulten hans står der ennå. Han oversatte Bibelen til tysk, til folkespråket. Det var grunnmuren for reformasjonen.
Martin Luther ble født i Eisleben – midt i Tyskland - den 10. november 1483. Han var den andre av Hans og Margarete Luthers ni barn, og vokste opp med det vi kan kalle en beskjeden velstand. Det var ikke et liv i sus og dus, men nok til både skolegang og studium – og også til å lære musikk! Unge Martin Luther fikk sangundervisning, og han lærte å spille både fløyte og lutt, han var en habil musiker og etter hvert også både dikter og komponist.
Luther hadde ikke planlagt noen reformasjon. Han var teolog, munk og prest og egentlig fornøyd med å tjene Gud i den kirken han var. Men som sjelesørger ble han oppmerksom på hvor undertrykkende kirken hans var for vanlige folk. Folk ble lurt fra pengene sine og de fikk ikke høre evangeliet som gjorde folk fri. Frelsen var for de få, og den var til salgs. Guds rettferdighet opplevdes som skremmende. Den voksne Luther oppdaget dette. Han forsto uretten. Og han skjønte hva som måtte til for at folk skulle settes fri; for at evangeliet om gratis frelse i Jesus Kristus skulle få rotfeste hos folk, måtte det høres på folkespråket.
Her ligger også kjernen for femhundre års salmesang. Innholdet i Bibelen synges på et språk folk forstår. Nordmenn synger evangeliet på norsk. På hjertespråket, folkespråket. Guds nåde, Guds rettferdighet, skaperverket og frelsen, tro, håp og kjærlighet.
Allerede i 1529 kom den første lutherske salmeboken. Der sto selvsagt Luthers egne salmer, men også mange fra kretsen rundt ham. Reformasjonen bredte seg utover Europa som ild i tørt gress, og det var en syngende brann. Og gode kristne som var mer musikalske enn Luther selv, hjalp til. Særlig Paul Gerhardt var viktig. Luther selv har en del nødrim, og en del bilder som ikke alltid er like gode. Gerhardt derimot, var en mester. Og hans salmer har vi fortsatt svært mange av. Luther selv begynte imidlertid med noe annet, nytt. Han nydiktet Davidssalmer fra Bibelen, oversatte oldkirkelige hymner til tyskspråklige salmer. Og ikke minst, han skrev kristne barnesanger. Det var spesielt viktig for ham. Vi bruker ingen av dem lenger, men den tradisjonen med å skrive egne sanger for barn, den har vi hatt i fullt monn i fem hundre år.
Allerede Luther selv startet egne musikk-skoler der reformasjonen slo igjennom. Lutherske barn skulle kunne lese, skrive og rekne – og de skulle kunne synge! Dét var innholdet i den lutherske skolen. Lesestoffet til ungene, var da selvsagt Bibelen og Katekismen.
Luther var høyst personlig fullstendig klar over at å lese Bibel og Katekisme kunne være fryktelig kjedelig. Det tok han på alvor. Og gjorde derfor om katekismelesningen til sangstund. Innholdet var det samme, men nå ble det mye artigere og lettere å lære. Hos Gerhardt kommer følelsene frem. Hos Luther er det mer bastant med Gud og djevel, engler og demoner. Hos Gerhardt begynner menneskene sitt indre liv å komme frem. Det peker fremover mot vekkelsesbevegelsene, mot opplysningstid og modernisme.
Det samme kan vi si om Johan Sebastian Bach, men da ikke som dikter, men som komponist. Han er følelsenes mester. Og greier å gjøre hjertene våre varme som nesten ingen annen musiker kan. Bach er født i 1685 i Eisenach og den viktigste delen av livet arbeidet han som organist i Leipzig. Kallenavnet hans er at han er den femte evangelisten, eller han er den evangelisk-lutherske evangelist. Mer enn noen annen skrev han musikk som gir uttrykk for hele bredden i menneskelige følelser og hele omfanget av kristen tro.
Den mest folkelige av de store forfatterne var Petter Dass. Det er som om Luther selv er blitt inkarnert hos denne Nordlands Trompet. «Herre Gud, din store makt og ære» er signal-salmen. Typisk luthersk, slik også Johan Sebastian Bach skriver «Soli Deo Gloria» på all sin musikk. Og det betyr altså akkurat det samme som «Herre Gud, din store makt og ære».
Fra vår egen tid er det ufattelige mange som kunne vært nevnt og sunget. Men skal jeg velge på øverste hylle, så er det Edvard Hoem. Han står for meg som den store, lutherske salmedikteren akkurat nå i dag. Han var ikke kommet langt nok i sin egen utvikling da den forrige salmeboken ble til. Men nå i den nye salmeboka er han med for fullt.
Til slutt bør vi vende blikket mot utviklingen i vår egen tid. Som ingen andre før oss lever vi i ei tid preget av globalisering og digitalisering. Det gjør oss annerledes enn dem før oss, det gjør samfunnet vårt annerledes enn slik det var før – og mye kan sies om det.
Jeg vil ta frem to ting, og det er på den ene siden den nye, verdensvide horisonten vi har. Alle mulighetene vi har, friheten vi har fått, det flerkulturelle samfunnet og det økumeniske samarbeidet.
På den andre siden er det identiteten vår, det vi har med fra tradisjonen vår, det norske, det lutherske, det som var her fra før. Alt det som forfedrene våre har fått gitt videre, helt til det kom til oss.
Både i de enkeltes liv, i familier, lokalsamfunn og storsamfunn, så er det om å gjøre at dette blirbra. Og da skal vi gjøre akkurat det samme som Luther gjorde med musikken. Vi tar vare på det som var der fra før, men så skaper vi samtidig noe nytt. Salmesang og alt mulig annet som er ny og som passer til sin tid. Slik ble god lutherdom til. Og det er et godt forbilde også for oss. At det nye og det gamle forenes slik at det blir godt å være til og at kirken og samfunnet vokser videre på en god måte inn i den tiden som kommer.
Harde hammerslag. Tøffe teser på en kirkedør. Det kan hende vi blir nødt til å slå opp nye teser vi og. Kanskje på kirkedøren. Kanskje til politikerne. Kanskje til næringsliv og aksjeeiere. Det skal vi ikke være redd for.
Men likevel – tonen av reformasjonen er enda mer enn hammerslag. Tonen av reformasjonen er «Vår Gud han er så fast en borg.» Den er «Eg veit i himmerik ei borg». Den er Johan Sebastian Bach, Edvard Hoem og mange flere. Lutherske kristne har sunget seg utover i verden og inn i hjertene i femhundre år. Om Gud vil, vil de fortsette med det også de neste femhundre årene.
Idar Kjølsvik
professor ved Nord universitet