Skal jeg ta på meg Møkkerbakken-klærne på bildet?

Kalle Garli som egentlig heter Karl Vidar Garli, men ofte opptrer som Johan Møkkerbakken, står i vindfanget hjemme i Inndal.

Etter at han begynte som spillemann da han var 15 år, er det få som vet om Karl Vidar. Kalle Garli, derimot, har blitt et kjent navn i både Verdal og Levanger.

Han holder et sort skjerf i hånda og venter på en avgjørelse om hvem han skal være. Møkkerbakken med bjørneskinnslue eller Kalle med skjerf.

I Vømmøl Spellmannslag synger Hans Rotmo at Møkkerbakken er kjent for å være «lortåt» og fort for å bli «fortåt». Kalle mener det er få likheter mellom ham og Møkkerbakken.

– I mange sammenhenger vet jeg at folks, særlig barns, oppfatning er at karakteren er meg. Men det er klare forskjeller mellom oss. Jeg håper jeg har mer folkeskikk.

Kalle ler lett og vennlig.

Denne mannen er så mangt. Han ble spillemann som 15- åring. Plakaten som annonserte at orkester Garlis spiller på Ytterøy 11. mai 1974, har Kalle tatt vare på. Det ble hans første spilleopptreden. Sommeren to år etter fikk han sommerjobb hos Enes og Olsen. Det ble starten på den 28 års yrkeskarrieren hos malerfirmaet. I enkeltmannsforetaket Kalle Garli Musikk og Underholdning bestilles Kalle blant annet som komiker, spillemann, regissør og skuespiller. Han dukker opp som Møkkerbakken i både bryllup og konfirmasjoner for å fortelle historier. Nesten hver uke er han i kirka og synger i begravelse. For tiden er han regissør for Styggdalsnemnda som har premiere på Emil Lønneberget neste helg. Helga deretter er han i Folkeparken. Når Vømmøltoget er over er det nemlig hans alter ego Johan Møkkerbakken som står på scenen og er konferansier under barnas- og ungdommens Vømmølmønstring. Orkesteret er selvfølgelig Johan Møkkerbakkens orkester.

Ingen saftkopp

Det blir skjerf. Kalle skal få være Kalle.

På vei til hans gamle oppvekststed i Skavhaugbakkan går Kalle langs ei eng full av hvitveis. Det er flere tiår siden noen har bodd i barndomshjemmet.

– Da mora levde brukte jeg å ta en tur hit hver vår. Hun ble bestandig litt rørt når jeg kom med blomsterbukett herfra.

Kalles mor hadde vært syk lenge og lå på sykehjem da ektemannen plutselig døde i 2003. Tre måneder senere døde også Kalles mor.

– Det var rart å kjøre til huset til far og han ikke var der lenger. Men å miste foreldrene var ikke noe mer traumatisk for oss enn det er for andre. Det er pussig, foreldrene blir som en kjerne og plutselig blir du det senteret selv.

Han har to voksne barn og flere barnebarn sammen med Inger Anne. De to ble kjent på bygdefest i Vera påska 1975. Hun var på fest. Han sto på scenen, for Kalle har aldri vært særlig glad i å ta seg en fest. Når han opptrer, er det ofte folk som vil by på en skjenk etterpå. Når Kalle da forteller at han kjører, er det sjelden folk tror på at moromannen er edru.

– «Å tuill åt mæ, du kjøre da itj», sier de da. Man kan nok kalle meg avholdsmann. På sydentur kan det hende jeg tar meg et glass rødvin, jeg er ikke fanatisk. Jeg vet ikke om det er noen spesiell grunn, jeg liker bare ikke følelsen å være beruset. Trives ikke med folk som er full. Og det er jo et paradoks, for jeg oppsøker dem hele tiden. Men det er faktisk noe helt annet å stå på scenen. Selv om du har god kontakt med publikum så har du også en avstand. Å sitte i et rom sammen med fulle folk har jeg aldri likt noe særlig. Men å opptre for dem er helt greit.

Etter å ha gått på en igjengrodd traktorveg gjennom et lite skogholt i Skavhaugbakkan skimtes et falleferdig hus. Brennesle vokser langs husveggene. Gardinene har mer eller mindre gått ioppløsning. Malingen er flasset av, hvis huset noen gang har blitt malt. Her bor Johan Møkkerbakken i reklamesnuttene for Innherred Renovasjon hvor slagordet er «Itjnå e søppel».

– Huset stod tidligere i Stampesmyra i Vinne, der mine oldeforeldre bodde, og ble kalt raudstuggu. Oldeforeldrene mine var med i kommunistpartiet og hadde møter der, slik ble det raudstuggu. I 1930 ble huset flyttet hit og her bodde mine besteforeldre og min bestefars bror med familier.

Barndomsminnene strømmer på, for det var også her Kalle og hans tre brødre vokste opp med far som var snekker og mor som var hjemmeværende. Ute lekte de cowboy og indianer. Inne var det mye musikk og humor. Kalle husker mange historier i en familie med god fortellerkunst. Noen historier har blitt viderefortalt av Møkkerbakken.

Vømmøl-eventyr

Hvert år før Vømmølfestivalen besøker Kalle barnehager, både for å gi dem Vømmøl-musikk og gode fortellinger.

– Når Vømmøl er settingen er det god stemning. Det er noe folk har et positivt forhold til. Og det er mye Norges-historie i Vømmøl. Jeg er født på 50-tallet, og mye av det vi finner i Vømmøl er fra 50-, 60- og 70-tallet. Og jeg kan huske det som det er snakk om. Når jeg kommer med Vømmøl-fortellinger til ungene, blir det nærmest som et eventyr for dem. Bare det at vi ikke kunne gå på do inne er et eventyr.

Han har fått barnehageunger til å synge Vømmølstevet. Men foreldre og barnehageansatte har ofte kommet ham i forkjøpet. For det er umulig for Kalle å endre på teksten. I stedet for å synge "Hei for jussibassi jom, snart e karskkoppen tom", bytter Kalle karskkoppen med saftkoppen.

– Men nå nei, det går de ikke med på. Dem vet at det er karskkoppen.

Kalle ler.

Synger du de nyeste låtene av Hans Rotmo?

– Nei, men det har med at jeg ikke kan tekstene.

Fikk du et annet forhold til Rotmo etter at han ble kritisert for å uttale seg om at asylsøkere kryr som lopper og lus?

– Nei. Hans Rotmo er en mann jeg har stor respekt for, både som låtskriver og ikke minst tekstforfatter. I offentlig sammenheng har jeg ikke behov for å holde med eller argumentere imot.

Min private oppfatning er at pressen plukker gjerne opp setninger og bruker dem som de vil. Lopper og lus har blitt tatt ut av sammenhengen. For eksempel da det poppa opp rekkehus og bolighus på Ørmelen i starten av 70- tallet, sa vi at «dæm formeres vær einn lopp og lus, neppå Ørmela». Debatten om Hans Rotmo er etter min mening tatt ut av proporsjon. Lopper og lus er et fenomen og ikke personalisert. Men nei, jeg skal verken forsvare eller ta parti for noen. Det blir det bare styr av.

Uten pekefingeren

Kalle får opp hengelåsen på døra og går inn i det skeive huset.

– Du må komme inn her og se. Det var her jeg sto da jeg skulle hogge ved.

Ikke alle barndomsminnene som dukker opp er like idylliske. Kalle er 5 år, lillebror er 3. Ute er det djupsnø og kaldt og mor skal fyre opp i ovnen. Kalle finner øksa. Han vet han ikke får lov, men begynner likevel å hogge på ei vedskive. Så får lillebror grep om økseskaftet mens Kalle henter ei ny vedskive. Kalle tar tak i vedskiva som lillebroren har lagt på huggestabben for at 3–åringen ikke skal hogge på den. Idet kubben forsvinner blir pekefingeren til Kalle hengende til en skinnlefse.

– Jeg blødde noe besatt. Mor trodde hun så et hårstrå som hang i fingeren og dro til. Hårstrået var ei blodåre og det sprutet blod. Vi hadde ikke telefon og det var ikke brøytet snø så vi kom oss ikke til legen med en gang. Storebroren min sprang til naboen og jeg tror det var eneste dagen telefonen deres ikke virket, sier Kalle og forteller om broren som løp til neste nabo. Der fikk han med hjelp av voksne omsider bestilt drosje så Kalle kom seg på sykehus. Men fingeren forsvant.

– Jeg har savnet den noen ganger når jeg har spilt sologitar, men ellers har det ikke vært noe problem.

Når han besøker barnehager har historien om fingeren mange versjoner. Ofte er det reven som har stukket av med pekefingeren. Eller den bare forsvant idet han trakk litt i fingeren med høyrehånda.

– Det blir noen røverhistorier, men selv bruker jeg å si at det gjør meg ingenting at folk lyver til meg. Bare det er artig.

Kalle ler igjen.

Det har vært mye latter i dette huset. Og skrøner. Når Møkkerbakken besøker barnehageunger serveres det ingen groviser. Men ellers sparer han lite på underbuksehumor.

– Jeg er tilhenger av å tøye grenser til folk. Og ofte er det fantasien som gjør historien grov. Jeg bruker meget sjelden, eller faktisk aldri, å snakke om kjønnsorgan, direkte. Det er den som hører historien som gjør den snuskete. Men jeg er overbevist om at noen må synes at det blir for grovt noen ganger, bare at da får jeg ikke tilbakemelding på det.

Som regel er tilbakemeldingen gapskratt. Men Kalle glemmer ikke da det var ingen som lo. Det skjedde på Stiklestad Nasjonale Kultursenter da Møkkerbakken var bestilt for å underholde åtte overingeniører på seminar. En trønder, de andre sju østlendinger. Trønderen dro litt på smilebåndet, men det var ellers en musestille og intim sal. Kanskje forsto ikke østlendingene dialekten? Kalle tar det hvert fall ikke ille opp at ingen lo.

– Det må man bare ta med et smil. Jo mer utdanning du har, desto mindre humor er det igjen. At akademikere er tyngre å underholde er en oppfatning jeg bestemt sitter med. Jeg tror den jordnære folkehumoren bare forsvinner i det akademiske miljøet.

Selv om han ikke sparer på grovisene, passer Kalle på at ingen skal bli fornærmet når han står på scenen.

– Det er alfa omega å unngå at du sårer noen på religion eller ære. Jeg ser at de nyeste stand up-komikerne henger ut folk, særlig kjendiser. Underholdningens styrke er god fortellerkunst der historien er like artig som poenget. Men denne trenden er blitt litt borte.

Kalle blir også oppgitt over de som har misforstått Vømmølhumoren.

– Den handler veldig mye om de gode historiene. Når folk på Vømmølfestival lager seg Vømmøl–navn med stygge navn på kjønnsorganer, blir jeg oppgitt. Det er ikke det Vømmøl handler om.

Det er få verdigjenstander igjen i det falleferdige huset. I det hele tatt få gjenstander. Likevel passer Kalle på at henglåsen på døra er låst før han går, akkurat som Johan Møkkerbakken ville gjort.

– Jeg trenger ikke forsvare Kalle Garli for noe Johan Møkkerbakken sier. Jeg kan alltids skylde på Møkkerbakken.

Kalle smiler.

– Det er radig, det.