Filmen har hatt en knallstart i norske kinosaler, men har møtt sterk kritikk fra både Norges Handikapforbund og organisasjonen Menneskeverd.

Sokneprest i Levanger, Kjartan Bergslid, er heller ikke den største beundreren av hvordan det alvorlige temaet belyses.

– 600.000 nordmenn har lest boken, og de som har filmatisert fortellingen er utvilsomt dyktige folk. Dette er godt laget. Allikevel mener jeg dette er en farlig film, skriver Bergslid i en kronikk i Innherred tirsdag.

Et helt halvt år - en farlig film

Her forleden dag var jeg på kino i Festiviteten. På plakaten stod «Et helt halvt år» - filmatiseringen av Jojo Moyes´ bestselgende roman med samme tittel. Filmen skildrer en tragisk, men romantisk kjærlighetshistorie mellom bygdejenta Louisa Clark og rikmannen William Traynor. Livet hans forandrer seg totalt da han en morgen blir påkjørt av en motorsykkel på vei til jobb. I ulykken pådrar han seg en ryggmargsskade som gjør ham lam fra halsen og ned. Etter et mislykket selvmordsforsøk bestemmer Will seg omsider for å kontakte selvmordsklinikken «Dignitas» i Sveits. I et desperat forsøk på å få sønnen til å ombestemme seg ansetter foreldrene den fargerike og sprudlende Louise som sønnens personlige assistent. Uvitende om de tragiske omstendighetene går hun inn i jobben med hele seg. Wills mor håper at kjærligheten som utvikler seg mellom sønnen og Louisa, kan få ham til å ombestemme seg. Det gjør han altså ikke. Selv om han og Louisa elsker hverandre, selv om foreldrene hans vil gjøre hva som helst for ham, velger han å dø i nydelige omgivelser omgitt av de Sveitsiske alper.

Denne filmen kommer helt sikkert til å bli en av sommerens best besøkte filmer. 600 000 nordmenn har lest boken og de som har filmatisert fortellingen er utvilsomt dyktige folk. Oppskriften for en vellykket kjærlighetsfilm er fulgt til punkt og prikke: pene mennesker, sorg, kjærlighet, lykke og død. Du skal være laget av stein for ikke å bli følelsesmessig beveget når du sitter der i mørket. Dette er godt laget.

Allikevel mener jeg altså at denne filmen er en farlig film – fordi den, på en godt kamuflert måte, formidler verdier som kan bidra til å gjøre samfunnet vårt til et dårligere samfunn og fordi den kan bidra til at folk tar valg som påfører andre mennesker stor lidelse. Det er det tre hovedgrunner til:

For det første formidler denne fortellingen at et liv som funksjonshemmet ikke er et liv som er verdt å leve. Will sier det rett ut; selv om han har folk rundt seg som er glad i ham, selv om han har ressurser til å ta i bruk alle tilgjengelige midler for å behandle smerter, selv om han har alle mentale evner intakt, så er ikke livet verd å leve når han ikke kan stå på ski, svømme, arbeide og klare seg selv uten hjelp fra andre. Hva slags verdier er det denne fortellingen formidler til trafikkskadde, funksjonshemmede og alvorlig syke? Den formidler at det beste, for alle, er at du forsvinner. Jeg tror at «Et helt halvt år» bidrar til å skape holdninger som beveger samfunnet vårt i retning av et samfunn som ikke tåler annet enn «det perfekte». Dette kan drive mange inn i depresjon og selvmordstanker, ja faktisk mange flere enn de som er funksjonshemmede. Samfunnet vårt er på sitt beste når vi setter alle kluter til for å ta vare på alle slags mennesker. Mine barn har tilhørt fellesskap der de voksne og samfunnet har gjort en kjempejobb for å legge til rette for at funksjonshemmede skal være en del av fellesskapet. Jeg er ikke i tvil om at disse erfaringene har bidratt til å styrke empati og toleranse hos barna mine. Og jeg tror at et samfunn av empatiske og tolerante mennesker er et bedre samfunn å leve i enn et samfunn som bare dyrker «det perfekte». Funksjonshemmede er med andre ord ikke en byrde for samfunnet – slik filmen kommuniserer. Funksjonshemmede er en ressurs.

Den andre grunnen til at jeg mener at «Et helt halvt» år er en farlig film er at den sprer et budskap som sier: «Et liv med smerter er ikke et verdig liv». Will presenteres som en modig mann fordi han velger selvmordet fremfor et liv med smerter. Jeg har vært prest i over 20 år. I løpet av disse årene har jeg kommet tett på folk som har opplevd at en av deres nære har tatt sitt eget liv. I denne tiden synes jeg at jeg har sett en økende tendens, ofte blant den dødes venner, til å betrakte selvmordet som en modig handling. Det er holdninger som jeg vil ta avstand fra. Psykisk og fysisk smerte hører menneskelivet til. Det er ikke sant at smerte betyr at du ikke kan leve et verdig liv. Jeg mener at det er feil å se på selvmordet som en modig handling. Mot skal vi snakke om når mennesker lever med smerte og i kamp mot smerten.

Den tredje grunnen til at jeg mener «Et helt halvt år» er en farlig film er at den lyver om hvordan det er å være etterlatt etter selvmord. I filmens sluttsekvens møter vi Louisa mens hun vandrer rundt i Paris. Med seg har hun Wills avskjedsbrev. Brevet leder henne fra sted til sted, fra kafe til kafe og til slutt inn i et parfymeri der hun kjøper en bestemt parfyme på Wills posthume anbefaling. Det er så vakkert og velduftende, litt sentimentalt, litt trist, men fremfor alt vakkert. Det levnes ingen tvil om at her bekreftes Will sitt «modige» valg. Når jeg bruker ordet «løgn» om denne fremstillingen, så er det med bakgrunn i mine egne erfaringer som prest i møte med etterlatte etter selvmord. Det er ikke mye vakkert i det å stå igjen etter et kjært menneske som har valgt døden for egen hånd. Det er ikke mye dus, velluktende sentimentalitet. Ubesvarte vanskelige spørsmål, skyldfølelse, fortvilelse, sinne og dyp sorg har jeg derimot møtt ofte i slike situasjoner.

«Et helt halvt år» forenkler etter min oppfatning vanskelige spørsmål rundt aktiv dødshjelp og den forherliger i samme omgang selvmordet. Jeg er sikker på at vi vil oppleve at debatten rundt aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord vil bli mer intens i tiden som kommer. Jeg vet at Jojo Moyes´ fortelling kommer til å påvirke manges holdninger til disse spørsmålene. Selv vil jeg gjerne bidra til å minne folk om at dersom vi velger å legalisere aktiv dødshjelp og assisterte selvmord så bringer med seg mange utilsiktede «bivirkninger» som kan vise seg å gjøre samfunnet vårt til et kaldere og mer hensynsløst samfunn. Jeg vil heller ha et samfunn som tar vare på mennesket i alle livets faser både i sorg og i glede, i helse og i sykdom, i lykke og i smerte.

Kjartan Bergslid

Sokneprest i Levanger