Førstegongsopplevingar kan vera ubeskrivelig fint, skriver Hanne Tømta i programmet for årets spel, hennes første som regissør.
De fleste som overvar gårsdagens premiere hadde ingen førstegangsopplevelse. De har nok sett det flere ganger. Noen veldig mange ganger. Det de har felles er at den nye regissøren har gitt dem en stor opplevelse. Hanne Tømte har satt sitt tydelig merke på Spelet om Heilag Olav. Hun har klart å gjøre det annerledes, og har evnet å løfte fram nye sider både i handlingen, musikken og aktørene.
Som alltid med en ny regissør, går diskusjon om hva som skiller og om dette er det beste vi har sett i amfiet på Stiklestad. Om dette finnes ingen fasit. Min subjektive vurdering, fra min plass og med min erfaring, er at årets ligger helt i toppen av det som er prestert i spelets snart 60 årige historie. Jeg våger påstanden, også etter å ha snakket med kjennere som har veldig lang fartstid som publikum.
Råskap og magi
Det er mye råskap i årets spel. Koreografien er skåret mer inn til beinet. Enkelte av aktørene trer tydeligere fram.
Hanne Tømta skaper magi i sitt første år som regissør. Det skyldes ikke minst en annen Hanne, Verdals egen Hanne Skille Reitan. Som årets Gudrun, den følsomme datteren på Sul, gjør hun en fabelaktig jobb på scenen. Hun har en veldig troverdig tolkning av rollen. Det er storslått sang. Det er tatt noen regigrep som virker veldig sterkt. Det er nok få blant publikum som forblir upåvirket i den siste soldansen, når store mengder med rødt blod blir tømt over Gudrun.
Gudrun blir tydeligere i årets spel, enn det som har vært tilfellet de siste åra. Det som plager henne, hennes lille søster eller bror som ble satt ut i skogen rett etter fødselen, er ikke fysisk til stede når vi første gang hører om utburden. Men, barnet trer fram og blir tydeligere etter hvert som handlingen skrider fram. Det er en veldig sterk scene når Gudrun sitter der med utburden i fanget, i kaoset som oppstår etter den siste soldansen, like før Olav Digre gir henne sin tilgivelse og frelser henne.
Forsvarer kongerollen
Det er grunn til å framheve samspillet mellom Gudrun og kongen. Første gangen han oppdager den spede skikkelsen, blir det ikke sagt noe mellom dem. Frelsesscenen blir vakker og nær. Kongen setter seg ved Gudrun. Tar tak i henne. Er åpen for hennes sinn og hennes tanker, snakker vart, men med et tydelig budskap.
Trond Espen Seim forsvarer kongerollen. Han er ikke den tøffeste som har stått i amfiet. Råskapen kommer ikke til uttrykk gjennom ham. Men Seim har en utstråling i rollen, som gjør at kongen framstår som lederskikkelsen når han snakker, men også med klokskap. I møtet med Gudrun utstråler han varme. Noen vil innvende at hans oppgjør med sjølfolket på Sul blir litt lettvint.
Den indre konflikten mellom Gudrid og Torgeir, det som handler om det vanskapte barnet som ble satt ut for å dø, var mer framtredende i Marit Moum Aunes tolkning enn i Hanne Tømtas. Aune lot husfrua råde gården, mens mannen framsto som en forsiktig bonde, sterkt preget av såret i familien. I årets versjon gjør Torgeir mer ut av seg, og skyver ansvaret for utburden over på Gudrid. Hun finner seg i det.
Støa fyller rollen
Kjetil Støa er i ferd med å bli en komplett Tormod Kolbrunarskald. Vi vet at han synger godt, med kraft og styrke. Også spillet hans er blitt bedre. Støa kler den røffe skalden, langhåret og skjeggete med et skarpt, rammende blikk. Her er det ikke noe jål. Det forsterker og gjør det enda mer storslått når han synger med fullt kor og orkester.
De lokale aktørene bidrar vesentlig til at årets spel blir et høydepunkt. Reitan og Støa har vi nevnt. Ståle Bjørnhaug er stødig og god som Gamal Jostein. Lavrans Haga er trygg i sin tolkning av Froste. Håsteinvisa utvikler seg til en real, men ujevnbyrdig slåsskamp mellom Froste og Helga, spilt av det unge talentet Martha Løseth Borgen. Helga biter fra seg som best hun kan, og får bokstavelig talt klærne revet sund for å komme seg unna den elskovssyke kongsmannen.
Forandringene
Hanne Tømta har gjort tydelige endringer flere steder i spelet. Det blir synlig med en gang når Ståle Bjørnhaug går inn på scenen for å lese prologen, og får musikalsk følge av Einar Olav Larsen på fele. Larsen er en av fire musikere som under hele forestillingen sitter i et hus på scenen. En folkemusikkaktig kvartett som tidvis bruker musikken som kontentum for å forsterke monologene. Strykerne er borte fra orkestergrava. Man har gått tilbake til et rent blåseorkester. Det har vært en del diskusjon om dette, men Okkenhaugs musikk står seg godt også i et slikt arrangement.
Selve slaget er tonet ned, selv om kongen denne gang blir drept på scenen. Men det fungerer med en stille avslutning, der Gamal Jostein igjen glir tilbake til fortelleren, og hvor Gudrun i en ny kritthvit kjole går ned gressvollen, er innom den døde kongen før hun avslutter med den mektige Heilag, heilag, eller Olsok som er den egentlige tittelen på sangen.
På den måte glir den brutale kampen over i ro og ettertanke, etter slaget!
PS: Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven, som gikk i øsende regn tirsdag kveld. Det skapte store utfordringer for alle involverte. I anmeldelsen har jeg sett bort fra problemene de hadde med lyd og sceneopptreden, og gått ut fra at det kan tilskrives været.
Roger Rein