Det var i 1957 at Ida Sellæg (81) og Iris Skoknes (80) ble hyret som kokker i Værdalsbrukets skogstuer. Ida var kokke for et arbeidslag på sju karer i Gravdalen, mens Iris holdt til i Kulstaddalen. Reportasjene handler om hverdagen i koiene. Om hvordan matlaging, renhold og klestørk gikk for seg med de primitive hjelpemidlene de hadde den gangen. Vann måtte hentes i bekken, og all maten ble tilberedt på vedovn.

– Dette var ei trivelig og artig tid. Og ei tid som aldri kommer tilbake, smiler de to damene som har bare gode minner fra de to sesongene de jobbet som skogskokker. Med ansvaret for tre måltider hver dag fra mandag til lørdag ble det lange dager med matlaging og oppvask. Og det var ikke bare å slå på plata på komfyren, eller sette bestikk og tallerkener inn i oppvaskmaskin etter måltidene.

Kr. 10,50 per dag

Rallare på veg til Malså gruver preger forsiden av årets utgave av Helgådalsnytt.

– Det gikk mye kak. Jeg bakte åtte – ti brød annenhver dag, sier Iris. Ida nikker enig. En gang bakte hun 36 kakbrød på ei uke. Pålegget var for det meste ost og sirup. Om morgenen ble det ofte kokt havregrynsgrøt. Til middag ble det servert alt fra lettsalta torsk til kjøttkaker, rotgraut, pannekaker, ertesuppe, klubb og flesk og plukkfisk. Av og til kunne det være sviskegrøt til dessert. Etter lunsj lørdag, var det retur til bygda og søndagsfri. Handleliste ble levert i butikken på Skjækerfossen før stengetid lørdag, og varene ble tatt med inn til koia mandag morgen.

– Hva var den største utfordringen?

– Det var å få tørket alle klærne. Våte klær ble hengt opp på ståltråd rundt ovnen, og det hendte det datt ned en vott. Det var en fordel å ha lokk på kasserollene, humrer Iris og legger til at det også var en del mus i koia.

– Vi kunne høre musa under gulvet der sølebøtta sto. Det hendte også at den for over hodeputa om natta.

– Ellers dro vi på kveldsbesøk til hverandre. Det var bare 20 minutter mellom koiene, sier Ida som husker mange fine måneskinnsturer på ski. Kveldene ble brukt til strikking og kortspill. De hadde også en liten Kurér radio, men lytterforholdene var ikke de beste. En kveld fikk de inn noen strofer av «Tango for to». Det var stas. Ellers var det vanlig å spille femkort før de gikk til sengs, om hvem som skulle tenne opp i ovnen neste morgen.

– Hvordan var betalinga?

– Ti kroner og femti øre dagen.

Skatten i Malså

Joar Nessemo er mannen bak «Malsådalens venner». Dette er en dugnadsgjeng som har som mål å ta vare på den unike kulturskatten som ligger gjemt i Malsådalens gruver og skjerp. Hovedmålet er å gjøre området lettere tilgjengelig for alle. Forsidefotoet på Helgådalsnytt 2016 viser rallare anno 1930 på veg inn til Malså gruver med kofferter og skrepper. De tre er f.v. Joar Nessemo, Per Sverre Green og Jon Aksel Bengtsson.

– Vi må ta vare på alt vi klarer å ta vare på. Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl, sang Hans Rotmo i en av sine kjente viser. Tanken om å danne en vennegjeng er gammel, og nå er omsider ”klubben” en realitet. Malsådalen var jo barnehagen vår i sin tid, og nå er vi alle blitt litt grå i håret, sier Nessemo. I år har de ryddet og satt opp flere skilt, trapper og infotavler.

– Det er artig å holde på med dette.

Det hører også med til historien at Malsåspelet (Av H. Rotmo) settes opp på nytt neste år, med premiere 20.februar. Dette er på dagen 100 år etter at Carl Magni Petersson ble drept av en blindgjenger under boring i Fiskeløyssynken. Svensken har også fått oppkalt en gruvesti etter seg. I bladet kan du se en billedkavalkade av Malsåspelets oppsetninger i 1993 og 2000.

Kavalkade og krigsminner

Anders Tosteigan Bendiksen har skrevet stykket om «Stumma».

«Stumma» er en sak av Anders Tosteigan Bendiksen. Den handler om døvstumme Andrea Christensdatter som i 1896 fikk Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Hun var da 73 år gammel, og hadde tjenestegjort i 34 år på gården Midt-Holmen. Hun ble kalt «Stumma» på grunn av at hun var døvstum. Det var Arnt Holmen som sendte søknaden via sogneprest Hansen.

– Det er godt gjort at en person med et slikt handikap får en slik utmerkelse. Det fins i dag to gjenstander som kan knyttes til Andrea. En brodert navneduk og en medalje. Bakgrunnen for at disse befinner seg på gården til Odd Gunnar Hallan på Høilo, kan du lese nærmere om i bladet. Det er også et annet uløst mysterium knyttet til begravelsen og jordfestelsen til denne damen.

Her er kameraet som Magne Kjesbu kjøpte før krigen. På side 42 og 43 kan du se bilder som tatt med dette engelske kameraet, «Ensign Pocket E-20».

Bildene på sidene 42 og 43 er tatt med et kamera som har tilhørt Magne Kjesbu. Det spesielle engelske kameraet er av merket «Ensign Pocket E-20», kjøpt hos Henning Anderson Foto på Øra før krigen.

I artikkelen om krigsminner kan du lese om en ung dame som i november 1944 fikk et forelegg på 50 kroner for at hun i Kirkegaten i Levanger gikk med en strikket lue på hodet i de norske fargene, rødt, hvitt og blått.

Interessant er det også å lese om de tyske soldatene som besøkte folket på Seter sommeren 1943. Dette er skrevet av Oddrun Bengtsson. Odd Helge Roksvåg har også et artig stykke om hvordan det kan gå når man blir jaget av Dracula og har malt lyspæra i sykkellykta rød.

– Redaksjonen har gjort en bra jobb. Jeg er imponert. Jeg skryter også av medlemmene i laget. Det er ikke noe problem å være leder i et slikt lag. Alle stiller opp, poengterer lagets leder Oddfrid Holmli.