Øystein Walberg har gjort seg interessante betraktninger om sagatiden på grunnlag av disse to bøkene som han leste gjennom jula.
(Foto: Tor Ole Ree)

Øystein Walberg har gjort seg interessante betraktninger om sagatiden på grunnlag av disse to bøkene som han leste gjennom jula. Foto: Tor Ole Ree

Kronikk

«Sagatidens mennesker var ikke så forskjellige fra vår tids mennesker»

Øystein Walberg har lest sagalitteratur i jula. I denne kronikken deler han noen av sine inntrykk med leserne.

Julen 2016 var en helt spesiell lesejul for meg. For det første kom det tredje bindet av Flatøybok like før jul. Dette bindet omhandler Olav den hellige og slaget på Stiklestad. Boken bevilget jeg meg som julegave til meg selv. For det andre fikk jeg en bok fra min venn Torgrim Titlestad, professor, dr. philos, ved Universitet i Stavanger. Boken het Sagakritikkens historie og var skrevet av Sigvald Grøsfjeld jr. For det tredje var det i bokpakken fra Titlestad et eksemplar av hans egen bok, Vikingtid – Motstandsrett og folkestyre.

Til sammen tok disse tre bøkene brorparten av lesetiden i julen.

Denne kronikken omhandler først og fremst Sagakritikkens historie og Vikingtid, men noen digresjoner blir gjort.

Da jeg i 1960-årene begynte mine studier i historie ved Norges Lærerøyskole på Rosenborg (som senere ble en del av NTNU), hadde jeg som forelesere flere unge, samt noen ikke så unge, historikere som var disipler av den gamle garde av historieforskere. I den gamle garden av historikere var blant andre Edvard Bull d.e. og Halvdan Koht. Disse to hadde forfektet et negativt syn på sagalitteraturen som historiske kilder, og dette synet var overført til neste generasjon av historikere, som i sin tur overførte dette synet på oss.

Dette preget lenge mitt syn på sagaene som historiske kilder, men da jeg begynte å arbeide nærmere med middelalderhistorien, oppdaget jeg flere ganger at de moderne synspunktene ikke nødvendigvis stemte helt med de faktiske forhold, og gradvis begynte mitt syn på sagaene som kilder å endres. Den negative holdningen holdt seg imidlertid blant mange forskere i lang tid. På et seminar på Stiklestad nasjonale Kulturhus så sent som på 1990-tallet var det en fremstående norsk historiker om sa følgende: ”Snorre (Sturlasson) var en fremragende forfatter, men noen stor historiker var han ikke.”

Snorres og sagaenes posisjon som historiske kilder var solid og grunnfestet på 1800-tallet, og historikere som P. A. Munch og Rudolf Keyser brukte dem som kilder i sin arbeider. De utøvet også kildekritikk, men aksepterte at muntlige overleveringer hadde sin betydning. I en tid da det ikke fantes noe skriftspråk, måtte nødvendigvis muntlige fremstillinger benyttes.

I vår tid da vi er blitt totalt avhengige av mobiltelefoner og datamaskiner, har vi en tendens til å være overbærende arrogante overfor dem som ikke hadde eller har slike innretninger til hjelp.

Den såkalte sagakritiske epoken i vår historie startet imidlertid også før slike innretninger var blitt allemannseie, nemlig ved århundreskiftet 1800/1900. Den første delen av denne epoken er i Grøsfjelds bok kalt Den moderate sagakritikken. Den fremste eksponenten blant historikerne i denne delen var Gustav Storm.

Den neste delen er kalt Den radikale sagakritikken, og ledende personligheter nå var Edvard Bull d. e. og Halvdan Koht. Disse var tungvektere i norsk historieforskning, og deres syn kom til å prege de neste generasjonenes holdninger. Langt på vei ble sagaer forkastet som kilder. Riktignok fantes det noen som ikke gikk fullt så langt, men hovedsynet var at sagaene var tilnærmet verdiløse som historiske kilder.

Dette kan ha vært årsaken til at flere av sagaene som kun eksisterte på islandsk og gammelnorsk ved begynnelsen av det 20. århundre, ikke ble funnet verdige til å bli oversatt til norsk. Blant slike kan nevnes Snorres Den store sagaen om Olav den hellige, Flatøybok og Tormod Torfæus’ Norgeshistorie.

Jeg har selv arbeidet med de to første før de ble oversatt til norsk, men da mine kunnskaper og ferdigheter i gammelnorsk står noe tilbake å betrakte, var jeg nødt til å benytte meg av oversettelser blant annet til tysk, eller ved egen gjennomgang av tekstene med ”megen møye og stort besvær”.

Etter annen verdenskrig har det skjedd en gradvis utvikling i retning av et mer positivt syn på slike kilder, og én av de fremste eksponentene for dette synet har vært nettopp Torgrim Titlestad. Han har vært pådriveren for utgivelsen av både Den store sagaen om Olav den hellige, Flatøybok og Tormod Torfæus’ Norgeshistorie. Fremdeles er det imidlertid mange som sverger til det radikale sagakritiske synet. Er man frelst, eller endog nyfrelst, er man tilbøyelig til å omtale annen tro som kjettersk eller blasfemsisk. «Du må ikke komme her og kommer her.»

Som en kuriositet kan det bemerkes at da sagalitteraturen ble omsatt til norsk på 1800-tallet, tok man hensyn til at denne litteraturen ble nedskrevet i middelalderen da man fremdeles brukte den julianske kalenderen. Oversettelsene fikk datoer etter den gregorianske kalender. Gregoriansk kalender ble innført i Danmark-Norge i 1700, og man så ingen problemer med å foreta slike rettelser. For eksempel sto slaget på Stiklestad 4. august 1030 etter juliansk kalender, og 29. juli etter gregoriansk. I de islandske tekstene var juliansk kalender benyttet, og dette ble rettet til gregoriansk kalender når sagaene ble oversatt og utgitt på norsk på 1800-tallet. I de nye oversettelsene er ikke slike rettelser gjort, og for folk som ikke var klar over dette, var bestyrtelsen stor da slaget på Stiklestad var datert til 4. august. Personlig mener jeg at dette kunne ha blitt fortalt i fotnoter.

Der kan jeg avslutningsvis si at rekkefølgen på bøkene i julelesningen, Flatøybok, Sagakritikkens historie og Vikingtid, samvarer med utviklingen. Jeg liker ikke å sammenligne utviklingen med pendelutslag, for en pendel svinger stadig frem og tilbake, men når bevegelsen stanser, henger pendelen rett ned. Utslagene representerer ytterpunktene, og det er ikke alltid at ytterpunktene er rett. Midtstillingen er nøytral. Derfra er det mulig å se til begge sider.

Flatøybok ble skrevet som en lærebok i historie for den unge kongen Olav 4. i middelalderen, og er bygget opp rundt kjente og ukjente sagaer. Blind aksept av dette representer pendelutslaget til den ene siden. At dette stoffet ikke ble ansett for å være viktig nok for folk flest og derfor ble unntatt oversettelse og utgivelse, representer pendelutslaget til den andre siden. Sagakritikkens historie er som sagt, historien om det siste pendelutslaget.

Boken Vikingtid er en analyse sett fra en hengende pendels sted. Her har Titlestad benyttet flere av de hittil ikke verdsatte kildene. I tillegg har Titlestad også brukt verket Tormod Torfæus’ Norgeshistorie. Torfæus ga ut sin Norgeshistoirie på latin i 1711. Den har ikke vært kjent for almenheten, og da den ikke var oversatt, var den heller ikke tilgjengelig for så mange. Både Flatøybok og Torfæus’ Norgeshistorie inneholder kjent stoff fra sagaene, samt stoff som ellers ikke er kjent. Ved bevisst kildekritikk kan dette utnyttes, noe Titlestad gjør i sin bok Vikingtid.

I alle fall er den totalt ukritiske aksepten av sagaene (sagalitteraturen) forlatt, samtidig som det motsatte synet heller ikke lenger har full aksept. Sagaene kan og bør benyttes som kilder, men under saklig og grundig kildekritikk. Her er det viktig å konstatere at det ikke er kildekritikken som er det viktigste, men historien. Kildekritikken skal avdekke historien og ikke skjule den.

Snorre Sturlasson og de andre sagaskriverne løy ikke fordi de fremstilte saker og hendelser slik de oppfattet og forsto dem. Naturvitenskap var ukjent, men vi må ikke falle for den fristelsen å si at menneskene på den tiden var dumme. Det er tross alt ikke mer enn et par-tre tiår siden at askeavkok var løsningen på de fleste av menneskehetens fortredeligheter. Geografiske kunnskaper om fjernliggende områder og land var heller ikke alltid helt gode og sikre, men heller ikke dette må tillegges for stor vekt.

Blander vi religion inn i bildet, kan vi se at det var et mirakel når det som skjedde, var i samsvar med den riktige tro og gjeldende politikk, og trolldom og hekseri hvis det ikke var samsvar. Dette kan for øvrig overføre til mye av hva som skjer i dagens politikk. Sagatidens mennesker var ikke så forskjellige fra vår tids mennesker.

Kildekritikk tar høyde for slike ting, og vi gjør den tids aktører og historikere grov urett om vi dømmer dem og deres antagelser på grunnlag var vår tids kunnskap, viten og holdninger. Tingsystemet som Titlestad beskriver i sin bok, var på sin måte mer demokratisk enn det som praktiseres av våre politikere i dag.

Øystein Walberg

lokalhistoriker

Mer å lese på Innherred:
 
Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.
Leses nå
 

Fløtta ut

Dro til Oklahoma for å studere - nå blir hun like godt der

Ida Lovise Østerås (23) har bodd i Oklahoma i tre og et halvt år.

Innlegg

Slett ikke en bygd i fritt fall

Arbeiderpartiet-politikerne deler ikke Renate Bakkens tanker om Skogn-bygda.

Hank på ville veier på Ytterøy

Rampa får besøk av en «helvetes god kokk» i sommer.

Beslagla førerkort

Kjørte lastebil tett på bil.

Snakk om sko

Andreas snakker om Ecco.

Potetkak å læms før årets største slag

I Okkenhaug så ska det itj stå på det.

Helt spinnvilt nytt fenomen

Barna går mann av huse for fingerspinnere, mens lekebutikkene ikke klarer å skaffe nok.

Innlegg

Faktabasert og saklig debatt?

Arne Leonhardsen mener Ap med ordføreren i spissen skjuler viktige elementer med sin fremstilling.

Ingen nye studentboliger i denne omgang

Kostnadsgrenser for tilskudd skaper trøbbel.

Beroliger naboer og andre om oljesøl

Stadige henvendelser om problemet i Levangersundet.