Han hadde en fryktet skuddarm, og dundret gjerne inn det ene målet etter det andre da skognherrene yppet seg på håndballbanen i 2. divisjon for ett og to tiår siden. I dag holder det imidlertid med én turnering i året. Nessebyggen Thomas Leirset (45) har flyttet til hovedstaden, men når det drar seg til mot veteran-NM, tar han fortsatt på seg klubbdrakta for Skogn.

– Jeg begynte å få så mye vondt. Helsa ville ikke at jeg skulle trene håndball mer, forklarer 45-åringen. Han ga seg med håndballen på midten av 2000-tallet. Om vi ser bort fra denne årlige veteran-begivenheten, selvsagt. Den får han altså med seg.

Dessuten har han på ingen måte sluttet å trene, han har bare skiftet gren. I dag er det to smale hjul, karbon og watt som gjelder. Det handler med andre ord om å komme seg fort fram på sykkel.

Inntil han gjorde østlending av seg, bodde Thomas Leirset hovedsakelig i Sørkleiva på Nesset, riktignok med unntak av sju års studietilværelse i Trondheim. Studiene brakte ham inn i læreryrket, og fra 1999 til 2007 var han tilsatt ved Skogn folkehøgskole. Et stadig sterkere bånd til hans kommende kone Anniken, bosatt i Oslo, var imidlertid årsak til at han vendte nesa sørover. Langdistanseforholdet ble dermed avløst av en noe enklere logistikk. I dag er de lykkelig gift, og har to barn på fem og åtte år som begge synes å være svært så idrettslig interesserte, enten det dreier seg om alpint, fotball eller tennis. Thomas er assisterende rektor på Nesbru videregående skole. Familien er bosatt på Ljan i Nordstrand.

– Vi bor egentlig forbausende likt som jeg gjorde i Levanger. Villastrøk med samme type omgivelser. Det er sjelden jeg er i byen, annet enn når jeg passeer gjennom med toget. Samtidig er det greit å vite at muligheten er der, sier han.

Med fraværet av håndballen, fant den vordende trønderøstlendingen ny glede i sykling. En aktivitet han fortsatt holder godt ved like, også i konkurransesammenheng.

– Hvorfor jeg begynte med sykling, er vel egentlig et godt spørsmål. Jeg vet ikke helt, men i og med at jeg hadde lagt opp håndballen, hadde jeg et behov for å holde meg i form. Sykling er skånsomt, og er samtidig artig å holde med. Så fikk jeg vel også det som båtfolket kaller «trefotsyken», oppsummerer han. Og som en forklarende tilføyelse: Trefotsyken er en beskrivelse av lidelsen som gjør at båtfolk må kjøpe en tre fot lengre båt med jevne mellomrom, rasjonelt eller irrasjonelt begrunnet.

Thomas Leirset har for øvrig vist at det er god wattproduksjon i beina. Hele åtte ganger har han sammen med kolleger på IF Frøy syklet Lillehammer-Oslo-distansen av Den store styrkeprøven, og det i snittfart over 40 km/t.

– For øvrig er det temposyklingen som i størst grad driver meg, bemerker han, og er kanskje ikke den største eksponenten for å snakke seg selv opp siden han beskriver egne prestasjoner som middels.

– Men tempo passer meg bra. Der er det stort sett flatt. Og jeg er ikke skapt for oppoverbakker, ler han.

Hva savner du mest fra Levanger?

– Foreldrene, samt nær familie for øvrig. Videre er det venner, selvfølgelig, samt gamle kolleger på Skogn folkehøgskole. Kanskje er det lettere å si hva jeg setter minst pris på med Oslo, og det er den helsikes pendlinga. Det er tre mil mellom jobb og heim, men det tar tid, og du kan si jeg har blitt en forholdsvis god kollektivbruker.

Hva er ditt beste minne fra Levanger?

– Det må nok være oppveksten i Sørkleiva. Trygt og godt, smil og lutter glede.

Holder du deg oppdatert på Levanger?

– Så godt som mulig. Jeg får jevnlig oppdateringer fra foreldrene, og så prøver jeg å lese Innhered på nett. Det jeg får lov til uten å betale.

Hva skal til for at du flytter tilbake?

– Vi skal aldri si aldri, men sjansene er minimale. Det blir litt sånn år du først har slått rot, det er vanskelig å bryte opp.

Holder du stålkontroll på dialekten da?

– Nei, jeg er veldig lite konsekvent. Jeg forsøker å snakke trøndersk når jeg møter trøndere, men det hender plutselig at det likevel kommer formuleringer på østlandsk.