Akkurat nå er jeg såkalt gressenkemann. Det betyr at det meste forfaller. Unntatt skiene.
Jeg har derimot en plan, slik jeg ofte har når det renner meg i hugen at jeg skal overraske noen. Som den gangen i min ungdoms år, jeg kom spaserende hjem til gårdsbruket fra en sein fest, og bestemte meg for å gi mine foreldre en hyggelig overraskelse på morgenkvisten ved å gjøre unna morgenstellet i fjøset før jeg gikk til sengs. Planen skar seg selvsagt da jeg nærmet meg og innså alvoret, så jeg trakk tilbake min egen plan – den som på et tidligere tidspunkt på kvelden virka så genial og hyggelig. Da jeg altså sto midt oppi det, vant i stedet søvnen.
Men nå er det annerledes. Nå har jeg til og med flere dager på å forberede denne hyggelige overraskelsen til min bedre halvdel, nemlig shine opp hele huset, vaske og ordne og slå det fast en gang for alle at jo, dette er mannen som kan stelle hjemme. Frykten er bare at jeg kjenner meg selv litt for godt. For eksempel er jeg i besittelse av et farlig, altoverskyggende virus kalt simplex utsettelse. Vi vet alle hvilket ugagn det kan gjøre. Plutselig står jeg der, klokka er slagen og jeg må erkjenne tapet.
Til nå har huset bare kommet i forverret tilstand. Til og med jeg ser det, selv om ordenssans aldri har vært min greie. Trøsten er at jeg fortsatt har mange dager å gjøre det på.
Nå er jeg forresten heller ikke videre opptatt av ting som rører seg i sfæren av rykter, nytt og ymse tidender i vår felles omgangskrets. Så da min kone via Skype spurte meg om det har skjedd noe nytt mens hun har vært borte? «Nei? Hva skulle det være?» Jeg tenkte og tenkte, og kom egentlig ikke fram til den store høydaren på sladderfronten. Annet enn: «Nytt? Jo, min far har kjøpt seg ny motorsag.»