Jeg er heldig! Jeg har som journalist truffet, snakket og blitt venn med mange sterke kvinner: astronauter, landets statsminister, forfattere, nasjonale helter. Uten tvil, alle de er sterke og interessante mennesker. Jeg har lært så mye av dem! Jeg setter stor pris på disse kvinnene.

Toril Sundal Leirset er en av dem.

I 2012 fikk Toril Sundal Leirset storbesøk. Da kom kronprinsesse Mette Marit til voksenopplæringa på Staup.

Jeg og Toril Sundal Leirset er nesten på samme alder. Men i år 2000, da jeg startet norsk voksenopplæring på Sjefsgården, hadde hun allerede ca. 30 års pedagogisk bakgrunn. Hun var rektor og læreren min. Og jeg kan oppgi fakta. Om slik mennesker sier vi i hjemlandet mitt: «Hun er pedagog fra Gud.»

Tusenvis bøker kan ikke erstatte en dyktig lærer! I min kultur har lærerne veldig høy status i samfunnet. Og det er sant, vår framtid avhenger av lærere. Akkurat lærerne er de som sammen med foreldrene lærer barna våre og har ansvar for deres oppdragelse og utdanning.

Toril Sundal Leirset sammen med sentrale medarbeidere i flyktningtjenesten i Levanger, Gunvar Galaaen og Randi Venås Eriksen.

Toril Sundal Leirset var lærer på Ekne, Levanger, Skogn, Nesheim, HiNT. Det er nemlig hun som var etableringsleder av massevis av pedagogiske, antirasistiske og mangfoldige prosjekter.

Blant annet gjorde hun sitt for at Levanger og Norge har fått Nordlig Regnbue (Den eldste og eneste flerkulturelle avisa i Norge) som kommer hver eneste lørdag, først i Levanger-Avisa og i dag i Innherred. Det er også nemlig hennes fortjeneste.

Har blitt pensjonist

Ja, det er sant, Toril er en veldig sterk og stor dame. Og det er noen ganger vanskelig å overbevise henne. Men jeg kommer aldri til å glemme min iranske venn Arman Rads ord; «Du bør alltid tro på henne. Toril sier sannheten direkte».

Toril var en av arkitektene bak det som i dag er Levanger voksenopplæring.

For noen år siden sluttet Toril Sundal Leirset som rektor på Levanger voksenopplæring. Og for en måned siden ble hun pensjonist. Men det er ikke noe for henne. Jeg er sikker på at at Toril har så mye energi (og på grunn av dette trenger ikke Norge atomkraft, er jeg sikker på), at det er umulig at hun skal sitte hjemme. Det er sant, og hun skal fortsette å jobbe med noen prosjekter.

Nordlig Regnbue hadde intervju med Toril Leirset for mer enn 15 år siden, i det første nummeret av Nordlig Regnbue. I dag fikk vi mulighet å ha intervju med henne en gang til!

– Kjære Toril, i min kultur sier vi om dyktige lærere at de er lærere fra fødselen. Hvorfor valgt du å være lærer?

– Helt fra jeg selv startet på skolen som 7-åring har jeg stortrivdes på skolen og jeg beundret de lærerne jeg selv hadde som barn. Det var nok nysgjerrigheten knyttet til lærerrollen som gjorde at jeg valgte å bli lærer.

Toril Sundal Leirset i midten sammen med gode medarbeidere på Levanger voksenopplæring på Staup.

Satser på nye ting

– Du var leder for masse prosjekter. Kan du nevne 2-3 prosjekter som du er stolt av?

– Først og fremst må jeg si at det er ikke jeg alene som har gjennomført alle utviklingsprosjektene. Levanger voksenopplæring har noen fantastiske flinke lærere som har vært med å realisere nytenkning og videreutvikling av innholdet i voksenopplæringa. Vi har bygd stein på stein og det har gått en rød tråd gjennom alle prosjektene og ikke minst så er de i dag godt implementert i den daglige driften.

Jeg kan trekke fram to prosjekt: For mer enn 10 år siden gjennomførte vi Likemannssprosjektet. Det gikk ut på å bruke medelever som støtte til nyankomne elever som hadde samme morsmål. Det har vært en stor suksess og er etter hvert innført over hele landet. Å bruke elever som en ressurs er å vise dem respekt og fortelle dem at de er verd noe og at deres medbrakte kompetanse kan være til stor nytte fra dag en.

Det siste prosjektet vi har gjennomført er Levanger Arena Arbeid. Det handler om å finne gode grep og modeller for hvordan vi skal kvalifisere kvinner med lite eller ingen skolegang til arbeidslivet. Det har vært en stor opplevelse å være med på å følge disse kvinnene ut i arbeidslivet og få se et smil tennes hos dem som ikke trodde at deres drømmer om å få arbeid i Norge noen gang skulle gå i oppfyllelse.

For meg så har følelsene omkring kvinnekampene vi utkjempet for over 40 år siden blitt vekket til live. Å kjempe for at disse kvinnene kommer seg ut i arbeidslivet er den mest utfordrende oppgaven jeg har tatt på meg sammen med alle de flotte medarbeiderne på voksenopplæringa og i flyktningtjenesten. Vi vet at dette prosjektet blir lagt merke til og at det vil bety et stort løft for alle de kvinnene som kommer til Norge uten utdanning. Det har også skapt internasjonal interesse, og jeg skal presentere det på en OECD konferanse i Marseilles i slutten av mars.

Går den rette vegen

– Har norskopplæringen forandret seg de siste 20 årene? I så fall, hvordan?

– Den har forandret seg fra å være kun et norskkurs til å bli den viktigste arenaen for integrering. Som alle andre skoler har den fått nasjonale læreplaner med kompetansemål og det er innført nasjonale tester. Ikke minst har norskopplæringen blitt mer og mer arbeidsrettet for dem som har arbeid som mål.

– Det er bare 40-50 år siden Norge startet å få innvandrere. I dag er mer enn 10 prosent av landets befolkning mennesker med innvandrerbakgrunn. Kan du forklare hvordan forholdene mellom etniske norske og innvandrere har utviklet seg?

– Det er jo mye statistikk som til enhver tid «måler» dette, selv om jeg tror det er vanskelig å måle dette eksakt. I dag har nesten alle kommuner i Norge bosatt innvandrere. Polske innvandrere bygger hus og er en vanlig del av det norske arbeidslivet. I og med at mange arbeidsplasser i dag har ansatte fra andre land og verdensdeler virker dette positivt på forholdet mellom etnisk norske og innvandrere. Det er vel slik at vi som er så heldig å kjenne innvandrere er positivt innstilt og at de som ikke kjenner noen innvandrere er mer skeptisk. Jeg velger å tro at dette går i rett retning, men det avhenger av at norskopplæringa og flyktningtjenesten gjør en god jobb slik at alle kommer seg ut i arbeid. Det er nøkkelen til et framtidig godt forhold mellom alle som bor i landet.

Tolerant og nysgjerrig

– Toril, du sier ofte at du har lært mye av oss innvandrere. Kan du fortelle litt mer om dette.

– Heldigvis lærer mennesker av hverandre når vi er sammen. Å arbeide med innvandrere 100 prosent i 30 år har forhåpentligvis gjort meg mer tolerant og ikke minst nysgjerrig. Deres historier har fått meg til å ikke klage på små ting, men å sette pris på hvor heldig jeg har vært som er født i Norge. Og ikke minst har jeg fått mye kunnskap om andre skikker og verdier. Ettersom jeg nå er blitt godt voksen tenker jeg mye på innvandrernes unike evne til å ha omsorg og respekt for de eldste i familien. Der har vi alle mye å lære!

– For mer enn 15 år siden, i det første nummeret i Nordlig Regnbue, sa du at din store hobby var å reise til andre land og kulturer. Kan du fortelle litt hva da har lært av dine reiser på forskjellige steder i verden.

– Hvorfor er det viktig å ha et flerkulturelt samfunn?

Toril Sundal Leirset (til høyre) sammen med Gunvor Galaaen. Sentrale folk i flyktningtjenesten i Levanger gjennom mange år.

– Det hadde vært fryktelig tamt med et samfunn dere alle var like, og det samfunnet finnes ikke, selv om noen tror det. Alle trenger impulser fra andre for å kunne reflektere over sitt eget ståsted. Jeg synes Kong Harald satte ord på hvor sammensatt Norge er i den berømte talen han holdt i fjor.

Hardt arbeid fra dag 1

– Toril, du har lang erfaring i skolen med innvandrere. Hva vil du si til de lærerne som skal starte å jobbe med innvandrere? Og hva vil du si til innvandrere som går eller skal gå på norskopplæring?

– Lærerne skal vite at de er de virkelige integreringsministrene og at jobben de gjør betyr alt for om den enkelte innvandrer skal lykkes i Norge.

Avis laget av innvandrere ved Levanger voksenopplæring.Etablert 16. desember 2000.

Innvandrerne må arbeide hardt fra dag en. De må stole på lærerne og programrådgiverne og følge deres råd. Men samtidig må de gjøre en stor innsats selv for å lykkes.

– Hva skal du bruke tida til nå framover? (Døgnet har fortsatt 24 timer).

– Jeg er så heldig at arbeidsgiver ønsker at jeg fremdeles skal representere voksenopplæringen og Levanger kommune ved å holde foredrag. Men tempoet blir nok litt lavere nå når jeg ikke skal lede nye prosjekt. Jeg håper å få tid til mange flotte reiser, fjellturer, hagearbeid og ikke minst mer tid til familie og venner.

Vili

fra Armenia

Artikkelen er hentet fra Nordlig Regnbue 11. mars 2017. Der kan du også lese følgende artikler: