Roger M. Svendsen er journalist i Innherred.

Kraft, Johanson og Stjernen fløy bånn av bakken, skrev autografer og snakket i TV-mikrofonene. Selv havnet jeg i nostalgiens modus.

Jeg har selv vært skihopper, eller mer spesifikt: kulhopper. Som behersket verken lange hopp eller v-stil, men så var det i min tid heller ingen som tok nevneverdig notis av at det dukket opp en svenske som hoppet fryktelig langt med sprikende ski. Akkurat der er jeg unnskyldt. Jeg levde i parallellskienes univers. Det gjorde også Johan Sætre, stilhopperen fra Røa, Olav Hanson, og ikke minst, rabagasten Roger Ruud, Lensbygda. En litt snillere variant av Matti Nykänen, men bøllete nok til at han hoppet seg til topps i et ungdommelig sinn.

Min mor har fortalt meg at jeg som femåring sa jeg skulle bli skihopper fordi skihopperne fikk sitte på fly til OL. Og nettopp det hadde jeg sett for meg. Ble jeg skihopper, fikk jeg sitte på fly. Det var drømmen. Og der var skihopperne. Så det var bare å trene. Det gikk ikke helt vegen. Jeg kom aldri til OL. Men jeg har i ettertid flydd, så halve planen ble i alle fall oppnådd.

Stor stas var det selvsagt da jeg som ung ungdom kom i posisjon til å samle autografer fra de store stjerner, ja til og med ulesbare kruseduller fra noen utenlandske hoppere som var kjente på den tida. Så blar jeg nostalgisk i den grønne autografboka mi fra 80-tallet og finner likevel snøen i ørkenen. En mr inkognito jeg har sett verken før eller etter han besøkte gården vår denne dagen for 40 år siden. Men det er klart, den gang et såpass eksotisk innslag i hverdagsbildet at min far mente jeg som autografjeger ikke burde la sjansen gå fra meg.

Så ifølge min autografbok består min verdifulle beholdning av kjendiser som Roger Ruud, Eddie «The Eagle» Edwards og en bokselger på moped. Fra Tanzania.