Roger M. Svendsen er journalist i Innherred.

Uansett hvor jeg går med ski på beina, så er det oppoverbakke. Kjennes ut som, i alle fall. Hver gang jeg tror jeg har kommet meg i bedre form, oppnådd en bedre kondisjon og en mer effektiv teknikk – sannsynligvis fordi det de samme gangene er is i sporet og sterk medvind, slik at det hele dreier seg om en gedigen illusjon – deiser jeg rett ned på jorda igjen. Eller snarere sumpen og hengemyra på en gang: Nei, jeg var visst ikke i god form likevel.

Som for eksempel under siste helgs turrenn, hvor jeg så vidt enset Petter Northug i et forrykende staketempo i motsatt retning av meg selv. Han var på vei mot mål, jeg så vidt kommet meg ut på den lange andrerunden med sine vell av motbakker. Ja, faktisk flere motbakker enn unnabakker, vil jeg bestemt hevde. Og merk at vi startet samtidig.

Ja, selv om rennet hadde foregått midt på natta, under overgangen fra sommertid til normaltid, og jeg kunne dratt fordelen av å flytte klokka en time tilbake, vel å merke mens Northug hadde gått i mål før selve klokkeflyttingen, ville jeg ikke hatt sjanse.

Vitsen om vegarbeidere som ikke kan gå i tresko i fare for å slå rot, kan lett være et bilde på farten min i skisporet. Det er godt jeg ikke har treski. Da kunne jeg fort blitt en del av det evige landskapet på Kvelifjellet.

Jeg får si som min far, han vender stadig tilbake til samme klagesang fra hans egen barndom, mindre fornøyd med læreren som hadde denne helt unike, og ganske så fantastiske egenskapen: «Hver eneste gang han tok oss med på skitur fra skolen, gikk vi konstant en time i oppoverbakke. Og når timen var gått, var vi tilbake til utgangspunktet». Riktignok ikke så fantastisk i min fars øyne.