Skogfinner ble i 1998 anerkjent som en nasjonal minoritetsbefolkning i Norge. Det er nok likevel svært mange som kjenner de har hull i sine kunnskaper om disse folkene. Det er det åpenbart mange som ville gjøre noe med da sjansen bød seg torsdag kveld. Da ble det satt besøksrekord under arrangementet på Levanger bibliotek. Det måtte bæres inn ekstra stoler og gjøres ekstra plass for at alle som ville høre og se.
De fleste skogfinnene her til lands holder til i Hedmark, med utspring fra Finnskogene. De siste åra er det også blitt mye oppmerksomhet rundt skogfinnene i Vera. Hovedæren for det er Sissel Hermann, som valgte å lage teater av historien da hun fant ut at hun var av skogfinnætt og begynte å grave i historien. Teaterstykke «Grensegang», som handler om skogfinnene som befolket Vera for mer enn 200 år sida, er gjennom åra sett av 6500 publikum.
Torsdag kveld deltok Hermann sammen med tre hedmarkinger for å kaste lys over skogfinnenes historie. Henry Johnsen fra Trysil, Rolf Rønning fra Heradsbygg og Britt Karin Larsen fra Elverum hadde tre ulike innfallsvinkler.
Johnsen fortalte om bakgrunnen, om folket som kom østfra og bosatte i Finland, og som etter hvert forflyttet seg til de värmlandske skogene og videre over grensa til Norge. Dette var et folk som levde i og av naturen, og som er mest kjent for svedjebruket. De dyrket kort, svedjerug, på avbrent skogsgrunn. Et intensivt og spesielt jordbruk, som ga store avlinger, men krevde mye nytt areal. Da tømmeret fikk verdi for skogeieren ble skogfinnene presset ut av sin tradisjonelle næringsvei, og det ble ikke enkelt å opprettholde språket og den særegne kulturen.
Britt Karin Larsen har brukt sitt forfatterskap til å løfte fram minoritetene, både tater og skogfinner. Sju bøker har det i alt blitt i Finnskogen-serien. Larsen fortalte at hun vokste opp hos besteforeldre som var skogfinner, men hun fikk ikke kjennskap til deres bakgrunn først mange år etter at de var døde.
Rolf Rønning er også blant dem her til lands som kan mest om skogfinnenes historie, og som bruker mye tid på å dele sin kunnskap. Rønning fortalte blant annet om skogfinnenes opprinnelige religion. De hadde som samene sjamaner og de tilba natur og naturkrefter. Etter hvert ble også skogfinnene påtvunget kristendommen, men Rønning fortalte at de som først tok på seg oppgaven med å omvende naturfolket ikke hadde det bare enkelt. Munkene lokket med Jesus Kristus og løftet om et evig liv. Utsikten til å måtte leve evig oppfattet urfolket som en trussel.
– Blant skogfinnene var ikke et evig liv noe av det de søkte etter. De strevde nok gjennom livet, og det verste dommen de kunne få av sin sjaman var å bli dømt til evig liv, fortalte Rolf Rønning.