– Jeg må vel si at det er en høy alder i min bransje, smiler jubilanten, og vrir seg på pianokrakken i en stor stue.

Han har selv spilt i uhorvelig mange jubileer i og utenfor Innherred opp gjennom årene. Nå er han selv jubilant i romstort hus i Momarka på Levanger. Med tung faglig, tonesatt ballast i klassisk musikk, fra den ungarske hovedstaden Budapest befinner Kalman fortsatt seg på den absolutte innside av en synlig og spesiell yrkesgruppe – nå primært knyttet til variert populærmusikk. Men i en og samme person gjemmer det seg en topputdannet, klassisk pianomusiker. Men så landet altså ungareren i Levanger, og ble der.

Jubilanten spilte seg inn i Norge, eller rettere – først til Nord-Norge. Unge Kalman kom inn i landet med tidsriktig frisyre, og ble snart fanget av veldig mange minusgrader i Finnmark i 1978. Honorar-messig lå de noe anonyme øst-europeiske orkestrene gjerne under sine norske konkurrenter, men de arbeidet steinhardt for pengene.

Spilt det aller meste

Det gjaldt å henge med i tiden. Midt inne i dette omreisende ungarske orkesteret var det en ikke spesielt høyrøstet Kálmán Rezső Vig, topputdannet klassisk pianist - som hadde studert under tre av de mest kjente musikk-professorene hjemme i Ungarn på denne tiden. 8 år med fokus på Mozart, Beethoven, Haydn, samt den verdensberømte ungarske komponisten Béla Bartók. Så, ytterligere tre år med jazz-studier på høyskole, fulgt av underholdningsmusikk. Det siste et strategisk valg, i håp om å få muligheter til å spille i Vest-Europa en dag.

Kalman vokste opp i den ungarske hovedstaden. Men familien flyttet senere til idylliske Dunakesci, en liten by og en forstad like nord for hovedstaden, Budapest, på bredden av elva Donau.

Kalman har fortsatt god kontakt sin spreke mor på 92 år og sin bror, som nå bor nettopp i Dunakesci. Mens vi besøker Kalman ringer en oppklagt og klar mamma og gratulerer sønnen med dagen på ungarsk.

–Nei, jeg skal ikke klage, og hadde egentlig en flott barndom. Foreldre og besteforeldre og den yngre broren Peter utgjorde en kjernegruppe. Jeg husker mange besøk i teater, rikelig med bøker, sirkus, dyrepark, turer langs Donau og mye mer.

Høsten 1956, ti år etter at Stalin innlemmet Ungarn i sitt Sovjet-konsept, angrep russerne igjen Kalmans opprinnelige hjemland, for å slå ned gryende opprør mot den russiske (sovjetiske) okkupasjonsmakten. Nærmere 5000 ungarere ble drept og et enda større antall invalidisert. 9-årige Kalman bodde med sin familie fortsatt inne i et utarmet Budapest preget av ruiner og forfall. Han tilbragte i denne perioden det meste av tiden i kjelleren på en bygård.

–Jeg husker at døde kropper lå rundt oss i gatene da vi måtte ut for å kjøpe brød, og stå i lange køer. En fæl tid. Hils Putin fra meg!

Faren ble KGB-spion

Besteforeldrene til Kalman drev en stor møbelfabrikk. Men snart ble den store familibedriften overtatt av det nye kommunistregimet. Kalman-familien mistet nå alt de eide.

–Sosialistene ødela det meste av fremtiden for min familie og slekt, materielt sett. De tok gradvis fra oss alt vi hadde på det økonomiske feltet, men slett ikke den mentale, kreative og menneskelige ressursen! Min far forsøkte i det lengste å unngå å bli tvangsinnmeldt i kommunistpartiet, så han fant en forunderlig og spesiell mellomløsning der det snart ble spørsmål om hvem som utnyttet hvem: Pappa valgte å verve seg og ble spion for det hemmelige, russiske politiet KGB. Faren arbeidet under dekke av å være trailersjåfør på utallige turer i utlandet. Dette åpnet imidlertid for betydelig smugling av vestlige varer, og slikt ble det penger av, som igjen åpnet for muligheter for Kalman og broren Peter.

Kalman fikks skaffet seg fagforeningsdiplomer og tillatelser som gav mulighet til å spille i selveste Vest-Berlin. Slik ble det med ett hull i jernteppet for musikeren og eventyreren Kalman. Han smatt ut gjennom hullet og kom ikke tilbake før Moskva måtte gi slipp på jerngrepet i Øst-Europa.

Kapittelskifte på Steinkjer

Som vi har vært inne på innledningsvis, Kalman turnerte heftig i et ungarsk orkester, som gradvis spilte seg nedover i et ruglete og avlangt Norge, til de kom til Steinkjer. På en tilstelning der Kalman spilte, dukket unge Tove Krogstad fra Levanger opp. Og med dette var Kalmans vider skjebne beseglet!

Min vordende svigermor uttalte følgende da jeg dukket opp hos henne:

–Herregud, en sigøyner i min familie!

Da Kalman giftet seg med sin Tove i 1979 forstod han ikke hva som lå i ordene «Vil du ha Tove Krogstad, som hos deg står..». Språkbarrieren lå nemlig fortsatt tett innpå, også under selve vielsen. Kalman måtte lett forvirret snu seg til sin kommende ektemake og spørre hva han nå faktisk ble spurt om? «Si Ja!» - sa Tove. Og den ungarske musikeren svarte et høyt og tydelig «Ja». Det skulle vise seg å være tilstrekkelig.

–Jeg er fortsatt takknemlig nettopp overfor Toves foreldre, John og Gudrun Wiborg Krogstad. De tok så fantastisk godt i mot meg. - Jeg fikk nå samtidig en helt ny base i livet.

I 1981 fikk jeg sannelig jobb i butikken hos Einar Tømmerås på Levanger, og ble der i seks år -med fast lønn som var og er et stort privilegium for enhver musiker. Nå arbeidet Kalman også for Friundervisningen i flere kommuner. Tove og jeg fikk leid hus hos nylig avdøde Leif Kjønstad på Mule, uten toalett, men med mye elg! For meg som aldri har sett et så stort og rart dyr tidligere var det nokså skremmende, må jeg si.

–Om somrene ble det spilt på flotte høyfjellshotell, med el-orgel i pappeske tjoret på folkevogntaket. Sønnen Thomas satt tilsynelatende stødig etter datidens målestokk, i en bøtte ved siden av et kraftig sanganlegg, stuvet i baksetet. Tove satt i forsetet med en fiskestang og en haug noter i fanget. Vi kjørte etter hvert så mye og så langt at det ble hull i bilgulvet, så søla skvatt inn i bilen. Særlig mellom Bergen og Haugesund merket vi dette svært godt. Tove var et usedvanlig tålmodig, entusiastisk og lojalt menneske. Uten henne aner jeg ikke hvordan det hadde gått med meg.

Musikalsk opptur

Etter dette ble det jobb i Kulturskolene, henholdsvis på Inderøy og i Levanger. Anders Skaugen og Bernt Bragstad var gode støttespillere i denne perioden, og nå åpnet dørene seg til det pulserende musikklivet i Levanger, der Levanger mannssonglag under Leif Ramfjord var starten på en ny vei og utvikling i karrieren.

–I Andreas Lunnans gamle orkester møtte jeg Oddbjørn Prestvik, Håvard Kvarving og senere Ola Dragseth og Toralf Lund. Ikke spill gammeldans Kalman, det er og blir liksom ikke din stil! Dette sa Oddbjørn Prestvik til meg, og han hadde rett, ler den fargerike 70-åringen. Etter dette ble det rikelig med spillejobber i og utenfor Levanger.

Inn over tusenårsskiftet var det særlig en oppsetting av «Cats» i regi av Margarita Wikander og Oddbjørn Hagen som ble trivelig. Når det gjelder det rent sosiale forøvrig bør jeg vel også takke Asbjørn Eklo for mange fine år i losjen Odd Fellow som organist.

Nytt drama

Høsten 2016 fikk plutselig Kalmans livsledsager siden 1969 aggressiv kreft, og døde midt i desember i fjor. Da stoppet tiden opp for Kalman. Det som først så ut til å være en harmløs kreftsvulst ble raskt ble til noe dødelig; kreften arbeidet nemlig langt raskere enn det helsebyråkratiet klarte å følge opp. Med Toves død gav kom et stort hull og et åpent sår i Kalmans tilværelse. Men etter en tenkepause på et par måneder valgte musikeren igjen tangentene.

–Jeg har barn og barnebarn, Theodor og Carmen, som også betyr veldig mye. Dessuten har jeg noen pianoelever som løfter meg opp og som jeg trives godt med.. Mitt håp er at noen av dem skal spille bedre enn meg en dag.

Kalman spiller fortsatt fast i Levanger Storband. Men jubilanten reiser snart til videre feiring ved Donaus bredder, til sin yngre bror, Peter, for å spille inn sitt aller første album, nettopp i anledning 70-årsfeiringen! Intet mindre. Også bror Peter er nemlig toppmusiker, og har bodd i Danmark i 25 år. Formelt var den store bursdagen onsdag 3. mai, men for en musiker av Kalmans størrelse vil en slik markering nok ta flere uker, i Norge og Ungarn.