Veresspelet er ei fortelling med mange tablåer, vevd inn i ei historie med røtter i ekte personer og hendelser. I en av Norges absolutt vakreste friluftscener forføres, røres og gledes jeg i skjønn forening. Fortellingen lever lenge i tankene etter at de rundt 70 aktørene takker publikum for applausen.

Bedre og bedre

Jeg så også første episode Grenselaus, som ble spilt somrene fra 2012 – 2014. Allerede den gangen hadde friluftspelet store kvaliteter. Siden har det bare blitt bedre. Det er noe med historien som berører på flere plan, samtidig som det også er god underholdning, ja innimellom rent munert. Det er noe her som gjør at jeg blir glad i karaktene, og i selve Vera.

I Grensegang møter vi familien Tronsen igjen, 10 år etter at det kom flere familier med skogfinner fra Trysil til Vera i 1799. Skogfinnene hadde kommet til Norge via Sverige på 1600-tallet på grunn av vanskelige levekår i Finland. De ble også kalt svedjefinner eller rugfinner fordi de drev med svedjebrenning – brente skog og sådde en spesiell rug i asken.

Alt dette fortelles det også om i Grensegang, som altså er oppfølgeren til Grenselaus.

Store følelser

Sentralt i fortellingen står Inger Andersdatter som ble tatt vekk fra foreldrene sine på Tørberget i Trysil. Inger måtte slå følge med sin søster og hennes mann, Berte Andersdatter og Tron Trondsen, for å være barnepike for sin bror Andreas. Inger spilles også i år av Vilde Roksvåg. Som amatørskuespiller holder hun et veldig høyt nivå, og som i forrige episode greier hun å formidle de helt store følelser. Vi møter henne i savnet, og den gryende forelskelse.

Johanne Hermann Selseth har også en nøkkelrolle som den 10 år gamle Anne Tronsdatter. Hun spiller døvstum, et handikap med store utfordringer i ei tid og et samfunn som betraktet slikt som en slags guds straff. Mor Berte (Helga Haga) strever med sine mange barn og har i armodets hverdag ikke overskudd til å vise Anne den store morskjærligheten. Far derimot, spilt av Lavrans Haga, nærmest forguder dattera og tar henne i forsvar. Her opplever vi noen av Veres-spelets mest rørende og intense øyeblikk. Det er også Anne som forhindrer at faren bruker kniven på en av bygdas kranglevorne bønder.

Fargerike barn

Det er mange aktører på scenen, og flokker av barn. Manusforfatter Sissel Hermann legger vekt på at det er viktig å ha med mange unger. Mer eller mindre alle har sin replikk. Sånn sett har Veresspelet kanskje satt litt grå hår i hodet på Bjørn Ove Bergsmo i Stiklestad lyd. Med rundt 40 myggmikrofoner i bruk må det være en rekord for spel på denne størrelse. Men lyden er veldig god, selv om det innimellom kan være litt utfordrende å se hvem som tar ordet.

For den som ikke har sett Veresspelet før, tar det noen sekunder før en oppfatter at bøndene fra bygda står og kauker til hverandre fra hver side av amfiet. En slik måte å konversere på over avstander har faktisk litt rot i virkeligheten, med avstand mellom gårdene og behov for å gi hverandre beskjed.

Bøndene er et friskt innslag, og de blir også spelets komiske figurer når de med sin infame vrede lover å ta nuven av rugfinnene. «Helvete!», gauler de til hverandre og setter utvilsomt teaterrekord i antall ganger replikken gjentas.

Fart og spenning

Det er tydelig at regissør Åsmund Brede-Eike har sansen for bøndene, for de får kjørt seg skikkelig der de manner seg opp for grensegangen i Vera. Det er nemlig uklarheter om rettighetene, og med representanter fra øvrigheta til stede skal det en gang for alle klargjøres hvem som har retten på sin side.

Midt opp i alt dette dukker også den farlige og voldelige Martin Medt-hølma (Robert Daniel Hermann) opp. Det er duket for dramtikk og håndgemeng. Spelet har fart og driv i bøtter og spann, brutt opp med de rolige sekvensene som gir rom for de såre følelsene.

På en snurr

Mye kan sies om spelet og karakterene som dukker opp. Vispeselgeren Kalle Karlsson fra Kall (Odd Rune Sellæg) er på en konstant snurr, og er ikke nødvendig for Verespelets grunnfortelling. Men samtidig er dette en viktig tidskoloritt. På begynnelsen av 1800-tallet var det stor økning i forbruket av brennevin i Skandinavia. I den komiske figuren ser vi og den tragiske skjebnen.

Veresspelet er sånn sett også en tidsreise, der vi i glede og sorg får glimt av en tid der drømmen om Amerika begynte å spre seg i utslitte grender. Folk drømte om et bedre liv. Joda, det er lett å trekke trådene til vår tids migrasjon.

Vakker sommerslutt

Når Veresspelet avsluttes med at den døvstumme Anne synger, er det uendelig vakkert. Gjennom hele forestillingen har hun på forskjellige vis uttrykt seg, med karakterstyrke og mot. Sangen forløser det hele, og gir håp om bedre tider. Musikken av komponist Toralf Lund bærer godt i stykker, og musikerne lager flere høydepunkt underveis.

Både sanger og spelkarakterer fortsetter å leve i tankene når jeg kjører ned fra fjellbygda. Korn-åkrene står gule nedover dalen. Jeg forstår med ett at Veresspelet er den vakreste slutten på sommeren jeg kan tenke meg her på Innherred.

Grensegang er et musikkspel som spilles på gården Tronsmoen i Vera, der skogfinner kom i 1799. I Verdal ble disse kalt rugfinner.

Grensegang er oppfølgeren til Grenselaus.

Forfatter: Sissel Hermann

Komponist og kapellmester: Toralf Lund

Regissør: Åsmund Brede-Eike

Lavrans Haga har rollen som Tron Tronsen, Helga Haga hans kone Berte Andersdatter,

Inger Andersdatter spilles av Vilde Roksvåg og

Anne Tronsdatter spilles av Johanna Hermann Selseth.

70 personer er på scenen, de fleste amatører, derav 25 barn.

Premiere 11. august. Framføres lørdag 12. august (to ganger), søndag 13., fredag 13., lørdag 19. (to ganger) og søndag 20. august.