De fleste av oss har vel igjen inntatt kontorpulten, funnet fram rørleggertanga, eller satt oss bak lastebilrattet etter en velfortjent ferie. Ja, selv lærerne er nødt til å tørke vekk siste rest av solkremen, for nå står «fremtiden» på skoletrappa igjen og klasserommet venter på dem alle.
For min egen del så ble det tre uker i år. Jeg var faktisk så heldig at jeg begynte ferien da sommeren endelig inntok Trøndelag. Godværet, som kom over landsdelen, gjorde vel at vi nok en gang kan si at sommeren ikke var så aller verst allikevel – selv etter en mistrøstig innledning.
Det ble en biltur til nabolandet i år, og svenskene er et trivelig folk å besøke. Vi sjekket Yr jevnlig og tenkte nok at vi kanskje burde vært hjemme, men så er det dette med å komme seg litt bort. Det er jo også litt med det å ha ferie.
På vei tilbake til hjemlige trakter stoppet vi et par dager i Fredrikstad. Jeg her et litt spesielt forhold til plankebyen, og det skriver seg fra langt tilbake. Det var nemlig der jeg første gang fikk ikle meg kongens klær – like etter krigen, som jeg litt humoristisk sier i dag.
Fredrikstad har blitt en flott by – og kanskje ikke minst Gamlebyen. Jeg måtte selvsagt vise min kjære hvor jeg en gang sto stram vaktsoldat i de ærverdige omgivelsene omringet av vollene rundt halvøya.
Nå er det faktisk hele 37 år siden jeg sto der – første gang borte fra mor og far. Det var jo nesten som en amerikareise for oss kvisete tenåringene. Vi måtte jo til og med vaske gulv og strekke sengetøyet. Det hadde jo vært «moder'n» sin jobb.
Selvsagt måtte jeg foreviges foran skilderhuset i den nå nedlagte leiren, mens magen ble holdt godt inn. Uniformen hadde nok ikke passet like godt i dag, men Gamlebyen holder seg like fin.
Den er absolutt verdt et besøk.