Roger M. Svendsen er journalist i Innherred.

Steinplukking var ikke akkurat favorittsyslene på sommers tid, kan jeg huske fra barndommen. Å gå hvileløst omkring for å plukke stein for den store uendeligheten, kaste den i tilhengeren og håpe at det skjedde et eller annet magisk som tryllet meg ut av elendet, det var liksom somrene anno før-i-tida. At jeg samtidig levde i overbevisning om at «alle andre» sprang rundt med shorts og badeball og levde livets glade dager på stranda, gjorde ikke aktiviteten lystigere. Det eneste som faktisk var hakket verre, var evighetsprosjektetet lugging av overugressifisert kålrotåker.

Det slår meg nå at jeg kanskje har et anstrengt forhold til både stein og ugress, hvis konklusjon kan baseres på denne sommerens prosjekt. Et mål om å fjerne to blomsterbed i hagen, ikke veldig store, men store nok til å framstå som enorme ugressfelt. Inkludert en aldri så liten natursteinsmur med ymse steinstørrelser og steinformer. Jeg gikk hardt ut med spaden på første feriedag. Og stivnet så det sang.

Så jeg sa til meg selv at jeg kan ikke stå å hakke på en stein, midt i solsteiken, midt i ferien.

Det er faktisk godt mulig at verken kålrotfelt eller steinete åkre fra barndommen strengt tatt ikke var større enn arealet til en gjennomsnittlig presenning. Og at jobben var unnagjort før lunsj.

I dag sitter jeg i egen koie, godt voksen og med gråskjegg, og trekker noen paralleller. For mitt pågående hageprosjekt er strengt tatt en miniputt det også, og ville nok tatt en annen driftig person bare en halv dag å gjennomføre. Men hos meg står det faktisk i full stein. En måned etter prosjektstart.