Før start var det mye sjåføren måtte ta hensyn til. Trafikkreglene var strenge. Hvis en automobil skvettet søle på en fotgjenger ble det en bot på kr 20,- eller fengsel i to til tre dager, alt ettersom.

At automobiler kunne skremme hester forspent datidens kjøredoninger kunne koste sjåføren en god del kroner.

Så alminnelig som automobilen nå er blitt, høres dette underlig ut. For folk flest var automobil noe nytt. Slik var det vel i Norge også. Men han som regnes som oppfinner av automobilen var Karl Benz fra byen Mannheim i Tyskland.

Men allerede i middelalderen beskjeftiget menneskene seg i å konstruere vogner, ved hjelp av lodder, fjærer eller andre innretninger som kunne drive vognen frem.

Biltur anno 1920

Reservekanner med bensin måtte følge med. Det var smått med bensinstasjoner på den tiden. Og lappesaker og verktøy for reparasjon etter punktering. Bilgummien var så dårlig den gang at en punktering eller to kunne inntreffe.

Man startet tidlig for å komme frem før det ble mørkt for datidens lykter gav så dårlig lys at kjøring etter mørkets frembrudd var direkte farlig, både for folk og fe.

Fartsgrense måtte holdes for lensmannen kunne være ute på veien med hest og kjerre. Fartsgrensen i byer og tettbygd strøk var 15 km/t. På landeveien var grensen 30 km/t.

Så starter vi

Choken trekkes ut og tenningsnøkkelen vries om. Forgasseren måtte få den rette blanding av luft og bensin.

Mange av dagens bilister husker kanskje ikke choken, men det var ikke før i 50-60 årene at bilene etter hvert fikk automatisk choke.

Det var en nyvinning når selvstarteren kom med en liten knopp i dørken. Men sveiva var fremdeles god å ha. Ofte måtte sjåføren ut av bilen å bruke sveiv. Gjennom et lite hull forut på bilen stakk man inn sveiva og drog rundt, mens en av passasjerene passet på å gi gass når motoren begynte å hoste og gå.

Da var det å trekke sveiva til seg så en ikke fikk tilbakeslag. Da kunne det bli både brudd og blåflekker.

Fotbremsen gikk vanligvis på mellomakselen. På T-Forden var det tre pedaler i gulvet og to hendler på rattet. Den ene pedalen var en pedalmanøvrert gearboks. To hastigheter forover samt revers. Reversen kunne også være på rattstammen.

På den tiden var det Ford og Chevrolet som var de mest populære biler, men etter hvert kom også små europeere og andre amerikanere inn på markedet.

Retningsvisere fantes ikke så her var det å fekte ned hendene om man skulle ta en sving.

Mange grinder

Var det en grind som sperret veien måtte en av passasjerene ut for å åpne og lukke grinda. Ofte var det en grindgutt som passet grinda, og han fikk da gjerne en 2-eller en 5 øring som takk.

På Skogn var det to grinder ikke bom som nå. To stasjonsbetjenter betjente hver sin grind. Ned med grinda til toget hadde passert. Så åpnet betjentene grindene. Men de fikk ingen grindpenger. De hadde lønna. Men ventetida kunne være lang.

Ofte måtte bilene stanse for sauer og kyr i veibanen. Man kunne tillate seg å tute litt i hornet hvis ikke bonden var i nærheten. Hornet ja. – vanligvis en strut med ballong en klemte på-bæp-bæp. Noen klassebiler hadde totonet elektrisk horn.

Pjolter på Gjevingåsen

Hadde man greid bakkene opp til Gevingåsen var det nødvendig med en stopp for å kjøle ned kjølevannet, og hodet til sjåføren, som nå var i varmeste laget. For foran dem sto også Saksvikbakkene som skulle forseres.

Her måtte en skikkelig sjåfør ta en hvil, og gjerne en skarp en under vesten. Ingen hadde vel hørt om promillelov i den tiden. Til tross for få biler hendte det ofte at de traff hverandre bokstavelig talt, og med bulker i skjermer og kuler i hodet.

Det var da politimester Mejlænder i Trondhjem utalte til datidens presse:

Særlig meget vil efter min mening være vundet hvis alle gjorde seg til regel at aldri kjøre automobil naar man nylig har nytt alkohol av nogen art i nogen nævneværdig grad (sit: Dagsposten)

Så dårlig smale og svingete som veiene var i den tiden, selv med lave fartsgrenser hendte det ofte stygge ulykker også på den tiden, selv om sjåføren ikke hadde noen promiller.

Gatesteinene i Trondheims bygater var heller ikke så behagelig verken for passasjerer eller sjåfør. Men frem kom vi også denne gang med martnasgjester som skulle hjem.

Asbjørn D. K. Eklo

Tegning av Kåre Steinar Nilssen