Sitrende spennende om løsrivelse og det ukjente

Joachim Trier er ikke en forsiktig forteller lenger.

Norske Thelma har premiere til helga. I hovedroller finner vi Eili Harboe, til høyre, og Kaya Wilkins.

Kultur

«Thelma» er allerede rost opp i skyene av både norske og internasjonale anmeldere. Filmen omhandler ungjenta som flytter fra et kristent hjem på Sørlandet for å studere i Oslo.

I lesesalen på Blindern krasjer en fugl i vinduet samtidig med at hun får et anfall. Ved siden av sitter en kvinnelig medstudent som Thelma får et godt øye til.

Denne scenen er bare et forspill, men forteller at Joachim Trier ikke lenger er «redd» for å slå på stortromma når han forteller.

I hans tidligere filmer, som Oslo 31. august, har underspill, lavmælt historiefortelling, og knirkete blikk på omgivelser, vært gjennomgående. Effektfullt, men noe tilbakeholdent.

Thelma er mer bråkete. Trier vil treffe et større publikum med filmen som beveger seg langt i retning av sjangerfilm til Trier å være.


Godt å våttå om Thelma
  • Norgespremiere 15. september. Vises på Festiviteten i Levanger og hos Nordisk Film Kino i Verdal.
  • Regi ved Joachim Trier.
  • Skuespillere: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen.
  • Sjanger: Thriller/spenning/romantikk.
  • Norges Oscar-kandidat. Kritikerost film. Handler om Thelma som flytter til Oslo for å studere, og som i møte med medstudenten Anja blir overveldet av følelser, samtidig som hun har uforklarlige anfall.
  • 15-årsaldersgrense.
 

Kvinner som stirrer ut vindu

I møte med medstudenten Anja vekkes følelser hos Thelma som hennes kristne tro og foreldre ikke kan akseptere. Samtidig rammes hun av uforklarlige anfall.

Hun leter etter å finne ut av hva anfallene skyldes, og tilbakeblikk til barndom er med og lager et komplekst bilde hvor sammenhengen mellom det som skjer, og hvorfor, er mer enn uklar.

Trier gir oss mange puslespillbrikker, men det er opp til oss å prøve å sette det sammen.

Et indre personlig drama brettes ut med bruk av mørke toner i et sparsommelig soundtrack, bilder av kvinner som stirrer ut i høstmørket gjennom vindu, og slanger som kryper over bakken.

Som med Thelma sliter vi med å skille virkelighet fra fantasi. Filmen har flere scener som har kunstneriske kvaliteter.

Bildene spenner fra store panoramabilder, hvor man etter hvert zoomer inn, og som minner om Kubricks «The Shining» (skrevet av Stephen King), der det lille mennesket settes inn i en større sammenheng, til lekne nærbilder av nakne ungpikearmer.

Trier gir oss ingen Hollywood-skrekkfilm full av øyeblikk som får en til å hoppe i stolen. Trier forteller langsomt og legger til vedkubbe etter vedkubbe på bålet som brenner inni Thelma.

Han sparer ikke på effektene, og særlig i andre halvdel av filmen er hemningene sluppet. Det er sitrende spennende, og nesten hvert bilde, og hver en setning, er dobbeltbunnet. Det blir nesten for smart og kalkulert noen ganger.

Naturen har også en helt spesiell rolle i filmen. Vi aner at det er noe eller noen der ute som styrer. Er det Gud? Biologien? Noe annet?

Adskilt fra de voksne

Thelma er også en stilig film. Triers faste fotograf Jakob Ihre (Oslo 31. august, Reprise, Louder Than Bombs), lager et dystert, men vakkert bilde av naturen rundt oss og vår plass i den.

Ungdommene i filmen er tidløse, kledd i androgyne klær, og er opptatt av hverdagslige ting. For de voksne, spesielt Thelmas foreldre, er praten mer alvorlig. Det skildres en generasjonskløft, der unge mennesker vokser opp i et samfunn definert av de eldre.

Eili Harboe gjør et sterkt portrett av en ung kvinne i trøbbel. Thelma mangler etter mitt syn noen andre å støtte seg på – en god venninne rett og slett.

Samtidig er det ikke slik at vi nødvendigvis heier på henne, og vet hvor vi har henne. Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen er sterke som hennes fortvilte foreldre.

Det norske undertrykte passer godt også som ramme i Thelma. Med Thelma har Norge fått en psykologisk skrekkfilm av høy klasse.


Terningkast: 5